Brenning av stillehavsøsters i Kvernsteinsparken. Med hjelp av marmor fra Osterøy

Mens det begynte å bli fin glød i østersskjellene i testkalkovnen i Kvernsteinsparken
Mens det begynte å bli fin glød i østersskjellene i testkalkovnen i Kvernsteinsparken

Det er store problemer langs kystene med den invaderende, svartelistede stillehavsøstersen. Å samle den, deretter brenne den til kalk på gammeldags vis og bruke den til restaurering kan være en del av strategien for å holde bestanden nede. Men det er vanskelig å brenne porøse østersskjell på mer enn 850 grader. Når temperaturen går opp, så går skjellene i delvis oppløsning, blir til grus og stenger for trekken i en tradisjonell kalkovn. Og dermed fikk vi bare så vidt nok trekk til å få brent både østers og marmorstein fra Skaftå på Osterøy. Skaftåmarmor fungerte som en rist for skjellene og skal brukes til mørtel og hvitting på Havråtunet. Vi lærte mye. Nå skal det analyseres, og vi skal finne strategier for videre brenninger. Her er full rapport.

Testkalkovnen i Kvernsteinsparken

Sommeren 2018 bygget vi en liten kalkovn ved siden av den store kalkovnen i Kvernsteinsparken. Ovnen er bygget for å teste ulike typer skjell, marmor og kalkstein. Fra to tidligere brenninger av kamskjell og marmor vet vi at brenntiden er ca. 24 timer. Ovnen har vist seg god, men må før hver ny brenning repareres med leiremørtel innvendig for å beskytte steinene i konstruksjonen mot varme. Vi bruker en kalkforsterket leiremørtel (1:1 leire:sand med noen biter brent kalk).

Reparasjon av kalkovnen før brenning
Reparasjon av kalkovnen før brenning

Mange andre forberedelser til brenning må det også gjøres. Siden det var meldt regn og vind natt til lørdag 9. februar, akkurat da planen var å brenne, så måtte vi «isolere» ovnsområdet med bølgeblikk og presenninger, slik at vi kunne unngå å få nedslag av sørøstlig vind i ovnen. Og så måtte det naturligvis skaffes stillehavsøsters og marmor. Og ikke minst ved. Jan Erik Hatlem i Sørbøvåg kom oss som flere ganger før til unnsetning: En storsekk god bjørkeved felt i fjor. Veden hadde et fuktinnhold på 15-17% og det er godt nok for kalkbrenningen vår.

Marmor fra Skaftå på Osterøy

Marmor fra Skaftå på Osterøy hentet vi allerede i januar. Østersskjell kan ikke ligge direkte over flammene i ovnen vår; de må ha en «rist» å hvile på, gjerne av knyttnevestore marmorbiter. Derfor har vi samarbeidet med Museumssenteret i Hordaland og Havråtunet. Havråtunet trenger kalk for å restaurere grunnmurer på sitt berømte klyngetun, og ikke minst til å slemme og kalke fjøs.

Noen hundre meter fra Havråtunet ligger Skaftåbruddet, som er et stort, nedlagt kalkbrudd. Det var i bruk til kalkbrenning i Bergen på 1800-tallet. Men det er mest kjent for forsyninger til smelteverket i Odda.

Dagbruddet på Skaftå er dypt og farlig. Det er et av Norges største kalkbrudd fra gammel tid. Og under bruddet finnes det ikke mindre enn 4000 meter gruveganger som nå er delvis vannfylte. Derfor er det ikke helt lett å finne den beste marmoren til kalkbrenning. Men vi fikk hjelp av kjentfolk på Havråtunet og i bevaringstjenestene til museet, Tove Mostrøm og Arild Sætre ble med på marmorjakt.

This slideshow requires JavaScript.

Vi fant grei marmor i en bekk litt unna gruvene, en hvit og en grå. Så lesset vi hundre kilo på akebrett og i gammeldags flettet «kurvsekk» og lot det stå til nedover bakkene. Det skulle vise seg at marmoren er ganske uren. Det testet vi ved å løse små biter opp i 10% saltsyre. Kalkspaten løses opp og igjen blir det kanskje 10-20% silikatmineraler (kvarts, glimmer osv.). Det er ikke sikkert at det var akkurat disse typene marmor som ble brent i gamle dager. Videre synfaringer i Skaftå vil gi svar, og det er uansett interessant å brenne slik veldig uren marmor.

Østersskjell fra Vestfold

Som kjent er den invaderende stillehavsøstersen blitt et stort miljøproblem i Norge, spesielt i Vestfold. Men østersen utbrer seg så raskt at den nå visstnok skal være observert helt oppe på Mørekysten. Østersen blir sanket, det lages gjødsel av den og det pågår prosjekter for å utnytte den til mat. Men den formerer seg så raskt at vi heretter ikke kan ha som mål å utrydde den, kun begrense bestanden. Her kommer kalkbrenning inn i bildet. For om vi kan brenne den til god kalk for restaurering av gamle bygninger, så kan det på sikt dreie seg om ikke helt små volumer. Om vi da klarer å selge slik kalk.

Stillehavsøsters er først og fremst mat! Fra Guido - Flickr: Pacific oysters, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=16325140
Stillehavsøsters er først og fremst mat! Fra Guido – Flickr: Pacific oysters, CC BY-SA 2.0, Wikimedia Commons
Store banker av invaderende stillehavsøsters i Nederland. Fra Av Sonty567 at nl.wikipedia - The original description page was here. All following user names refer to nl.wikipedia., Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4346311
Store banker av invaderende stillehavsøsters i Nederland. Fra Sonty567 at nl.wikipedia, Offentlig eiendom

Vi har forsket en del på østersbrenning i det siste, og det viser seg at slik brenning har lange tradisjoner i store deler av verden. Østers var i gamle dager en viktig ressurs for mat i kyststrøk, og dermed kunne millioner av skjell brennes til kalk. Det finnes bl.a. særegne milebrennings-tradisjoner i Amerika, men østers skal i gammel tid også blitt brent i ovner.

Det er Atle Ove Martinussen, tidligere direktør i Museumssenteret i Hordaland, som hjelper oss med å skaffe østersskjell. Han har fått «kalbrennerbasillen», og har i det siste inngått avtaler med en av dem som vet mest om østers i Norge, nemlig Trond Sveen. Trond har et eget anlegg på Sveio og farter land og strand rundt for å gjøre folk oppmerksomme på at Stillehavsøsters nok er et problem, men også en stor ressurs til mat, gjødsel – og nå også til kalk.

Trond kom til Kvernsteinsparken med hengeren full av østersskjell fra Vestfold, ikke mindre enn 4-500 kg. Renset og vederlagsfritt. Det var rett før brenningen startet fredag 8. februar. Stor takk til en stor østersentusiast!

Trond Sveen (t.v.) nettopp ankommet med to storsekker østers, i livlig passiar med Atle Ove Martinussen (t.h.) og Torbjørn Løland.
Trond Sveen (t.v.) nettopp ankommet med to storsekker østers, i livlig passiar med Atle Ove Martinussen (t.h.) og Torbjørn Løland.

Fylling av ovnen

Dermed var det bare å plukke ut et par hundre østersskjell, 15-20 kg, fra den store dyngen vi nå har i Kvernsteinsparken. Det dreier seg om store skjell, opptil 30 cm lange. Men skjellene er nokså porøse; de har jo vokst svært fort, lag for lag. Det skulle vise seg å bli et problem gjennom kalkbrennernatten.

Men det visste vi ikke da vi fylte ovnen med skjellene. Vi la dem på et lag av marmor fra Skaftå. Marmoren fungerte altså som en slags «rist». Så «bygget vi opp» med skjell omkring fire trepinner som skulle fungere som trekkåpninger når de etter hvert brant opp. Vi fylte godt i ovnen, med en god dynge også over toppen. For vi visste jo av erfaring at skjellene ville synke ned under brenningen. Men at det skulle bli så ille!

Et lag av marmor fra Skaftå som underlag for østers
Et lag av marmor fra Skaftå som underlag for østers
Ovnen fylt og pinner satt ned for om mulig forbedre trekk. Det skulle vise seg å ikke hjelpe stort. Pinnene har nettopp tatt fyr.
Ovnen fylt og pinner satt ned for om mulig forbedre trekk. Det skulle vise seg å ikke hjelpe stort. Pinnene har nettopp tatt fyr.

Brennforløp I: Den gode tiden

Vi startet brenningen kl. 13:00 fredag 8.2. Været var fortsatt fint, med et par plussgrader og lite vind. Østerskjellene var fulle av fukt og den første timen gikk med til å brenne fukten vekk. Det medførte ekstrem røykutvikling og en kakofoni av lyd i ovnen. Østersskjellene sprakk da fukten ble drevet av; det hele var som en moderne symfoni. Musikk! Men så var fukten borte og det ble stille. Ovnen brant godt uten lyd i 5-6 timer. Temperaturen nærmet seg 800 grader.

Allerede etter 3-4 timer hadde vi god glød i skjellene og vi mente at tiden var inne for å legge et lokk av leiremørtel på toppen av ovnen. For å holde heten i ovnen, ikke la den slippe ut. Å legge et slikt lokk med litt åpning langs sidene har lange tradisjoner og vi har også gode erfaringer selv fra tidligere brenninger. Vi laget en leire-sand-mørtel forsterket med brentkalk som skulle vise seg å fungere utmerket. Om det ikke hadde vært for at den sank ned i ovnen i takt med at østerskjellene gikk i filler i den sterke heten. Det er godt mulig at oppsprekkingen ble ekstra ille fordi vi ikke hadde tørket østersene på forhånd.

Fortsatt fin glød i ovnen etter at et lok av leire er lagt på for å holde på heten.
Fortsatt fin glød i ovnen etter at et lok av leire er lagt på for å holde på heten.

Brennforløp II: Den vanskelige tiden

Utover kvelden ble det klart at vi ikke fikk opp varmen i ovnen. Nede i brennkammeret ble det kun målt snaue 800 grader, på toppen var det i gjennomsnitt omkring 700 (målt ved sveiping med den infrarøde måleren) og minimumstemperaturen lå på 5-600 grader. Vi vet fra tidligere brenninger at det er noe varmere nede i fyllingskammeret, så selv om temperaturen var lav, så er det likevel nok til å få brent en del stein og skjell.

Gule flammer kom gjennom ca. kl. 10, men så ble det lett regn og vindkast fra sørlig retning. Det ødela enda mer for trekken og en periode satt vi på en vifte et par timer. Det hjalp lite, for nå var det klart at ovnen hadde pakket seg. Skjellene hadde sunket 15-20 cm og det var uråd å få temperaturen opp. Derfor prøvde vi noe nytt, nemlig å brenne også på toppen av ovnen. Det ødela leirelokket, men vi fikk jo opp temperaturen litt på denne måten. Samtidig bidro kull og aske til at ovnen ble enda mer pakket.

Slik holdt vi det gående gjennom natten og utover morgenkvisten. Vi stuket også opp ovnen med en jernstang ved et par anledninger. Uten at det hjalp noe særlig. Derfor anså vi brenningen som avsluttet da klokka nærmet seg 12 på lørdag 9.2, etter 23 timer.

Flammene har kommet gjennom ut på kvelden. Etterpå ble det bare verre. Kalkbrennerne Atle, Torbjørn, Leif og Kåre fortsatt optimistiske!
Flammene har kommet gjennom ut på kvelden. Etterpå ble det bare verre. Kalkbrennerne Atle, Torbjørn, Leif og Kåre fortsatt optimistiske!

Inntrykk fra en ovn uten trekk.

Arild Sætre smiler fortsatt der han tar ut fortsatt glødende skjell.
Arild Sætre smiler fortsatt der han tar ut fortsatt glødende skjell.

Uttak og testlesking av skjell

Testlesking av et par skjell fra toppen av ovnen viste at de var delvis brent, men langt fra godt nok. Det var svært vanskelig å få lesket skjellene, så vi måtte koke leskevannet en god stund. Vi vet fra litteraturen og egen erfaring med brente kamskjell at man må benytte varmt vann for lesking av skjell, men i dette tilfellet var skjellene trolig så lite brent at «fosskoking» måtte til. Da ble det lesket kalk, men med mange dårlig brente biter.

Etter at ovnen var nedkjølt på søndag formiddag, kunne vi fortsette uttak av skjell og marmor. Nå fikk vi dessuten for alvor se hvor pakket ovnen hadde blitt. Over marmoren lå et tykt lag av skjellgrus som helt åpenbart hadde ødelagt for all effektiv trekk.

Pakkende skjellgrus over det nedre laget med marmor. Vi har tatt vekk et par marmorbiter for å bedre kunne bedømme tilstanden. Legg merke til at ovnen er sotet. Det er et sikkert tegn på at temperaturene ikke har vært høye nok.
Pakkende skjellgrus over det nedre laget med marmor. Vi har tatt vekk et par marmorbiter for å bedre kunne bedømme tilstanden. Legg merke til at ovnen er sotet. Det er et sikkert tegn på at temperaturene ikke har vært høye nok.

Denne skjellgrusen har imidlertid vært utsatt for mer enn 800 grader gjennom mange timer. Og det viste også videre tester. Vi knuste skjellene ned til et fint pulver og ga dem et kort oppkok før vi tok vekk gryta fra komfyren. Etter 20-30 minutter var alt lesket, selv om det sikkert fortsatt befant seg ett og annet ubrent korn i massen.

Knusing og et lite oppkok - dermed lesket skjellene sånn noenlunde
Knusing og et lite oppkok – dermed lesket skjellene sånn noenlunde
Den hvite fargen til brent og lesket østerskalk er det ingenting å si på
Den hvite fargen til brent og lesket østerskalk er det ingenting å si på

Denne våtleskede pastaen laget vi kalkhvitting av og testet på stein rundt ovnen. Det ble fint og hvitt og dekkende, men kalken «smittet» litt, den gir fra seg litt hvitt pulver når man tar på den. Det er sannsynligvis både fordi den ennå ikke er helt karbonatisert og fordi skjellene ikke er godt nok brent.

Vi laget også mørtel av pastaen ved å blande med ca. 1:1 med sand. Mørtelen herdet raskt og greit, men må naturligvis nå karbonatisere (ta opp karbondioksid fra luften) noen måneder før vi kan teste den med naturvitenskapelige metoder og ved å utsette den for vær og vind.

Testlesking og mørtelprøver av brent Skaftåmarmor

Den brente marmoren fra Skaftå lesket svært raskt. Men det ble fryktelig mange uleskede biter i kalkpastaen. Vi er usikre på om dette er fordi marmoren er dårlig brent eller fordi det ikke er mulig å «brenne i filler» alle urenhetene i denne spesielle marmortypen.

Lesking av Skaftåmarmor gikk svært raskt, men det var veldig mye urenheter i steinen, trolig også ubrente partier.
Lesking av Skaftåmarmor gikk svært raskt, men det var veldig mye urenheter i pastaen, trolig også ubrente partier.
Mørtelprøver av Skaftåkalk og stillehavsøsters (merket med Ø)
Mørtelprøver av Skaftåkalk og stillehavsøsters (merket med Ø)

Å lage mørtelprøver gikk likevel greit. Vi laget oss hotmix (ca. 1:1) ved å leske i sand, og så plukket vi ut de fleste ubrente bitene når vi blandet mørtelen. Mørtelen herdet svært raskt, og det kan bety at den har svake, såkalte «hydrauliske egenskaper». Dette er noe vi er ute etter når vi leter opp og tester ulike marmortyper på Vestlandet. For det kan gi gode mørtler for restaureringsformål i vårt regnvåte klima.

Som for «østersmørtelen» må nå også mørtelprøvene laget av Skaftåmarmor få hvile og godgjøre seg noen måneder før de kan gå til videre testing. Men vi kan naturligvis allerede nå lage grei hvitting til fjøsene på Havråtunet av den brente marmoren. Det kan vi gjøre ved å leske det vi brant, og så la den flytende pastaen renne over et sikt for å bli kvitt uleskede biter.

Til tross for vanskelighetene: Testovnen fungerer!

Problemene med trekk i ovnen skyldtes først og fremst at østersskjellene gikk i oppløsning og pakket seg. Ellers fungerte ovnen greit. Dette var vår tredje brenning i ovnen, og det er ingen tegn til at den ikke klarer både 5 og 10 videre brenninger. Fra erfaringen med brenning av kun marmor som ikke pakket seg sist november, så vet vi også at vi kan ha svært god trekk og oppnå minst 1000 grader i ovnen. Da får vi alt gjennombrent på mindre enn 24 timer.

Hemmeligheten for å holde ovnen i god stand, er å reparere leirekliningen i fyllingskammeret før hver brenning, slik at steinene (kleberstein) blir beskyttet mot den sterke heten. Nå har vi dessuten funnet en leireblanding som fungerer helt utmerket og som nesten ikke fikk en eneste sprekk gjennom 24 timer (1:1 leire:sand, forsterket med litt brentkalk).

Vi har altså en testovn med kort brenntid – og kan dermed fortsatt invitere alle som vil til å teste brenning av marmor og kalkstein for å lage kalkprodukter på gammelmåten.

Brenning av østers – videre arbeid

Men det er helt klart at ovnen ikke egner seg til brenning av østersskjell slik den nå er konstruert. Vi så noe av det samme da vi brant kamskjell sist høst. Kamskjellene gikk riktignok ikke i oppløsning til grus, men slike skjell er så «flate» at de ramlet noe sammen nederst i fyllingskammeret. Det ble imidlertid på ingen måte så dårlig trekk som ved østersbrenningen.

Vi tar mål av oss til å få til effektiv brenning av både Stillehavsøsters og andre skjelltyper. En mulighet er å bygge opp ovnen med en blanding av marmor og skjell som sikrer at vitale deler alltid vil ha trekk. En annen er å konstruere et system med ildfaste «skuffer» av metall (eller ildfaststein) i hvilke man legger skjellene og senker alt sammen ned i ovnen. Med gode nok åpninger mot ovnsveggene til at trekken blir ivaretatt. Dette vil i så fall være en moderne løsning som bryter med prinsippene vi jobber etter: Å ligge så nær tradisjonell brenning av skjell og annen kalk som mulig.

En tredje mulighet er å brenne østersskjell i store miler. Dette var på 16- og 1700-tallet den viktigste tradisjonen i Karibien, langs østkysten av Nord-Amerika og i Australia. Man bygde de opp til to meter høye milene ved å legge ved – store stokker – og skjell lagvis og eventuelt bygge opp et ytterligere lag av ved omkring milen. Etter et døgn eller to var milen utbrent og man kunne leske skjellene. Det er ekstreme temperaturforskjeller i en slik mile, så mange skjell ble ikke brent. Det løste man ved å la den leskede kalken gå gjennom store sikt, slik at uleskede deler ble liggende igjen på siktet. Slik brenning er ikke særlig økologisk, det er et ekstremt energiforbruk, men det kan jo bli tidenes St. Hansbål i Kvernsteinsparken!

Spektakulær milebrenning av østers ved George Washington Foundation, USA

En ytterligere mulighet er å benytte vedfyrte keramiske ovner, der skjellene blir hold adskilt fra fyrkammeret. Mine kvanta kan man naturligvis også teste i elektriske ovner.

En femte mulighet er å drive brenning av Stillehavsøsters på en helt moderne måte: Da bruker man moderne gassovner og får alt gjennombrent på kort tid. Og om vi skal kunne begrense den rekordraske utbredelsen av Stillehavsøsters langs norskekysten, så spørs det om man ikke må alliere seg med kalkindustrien. I Kvernsteinsparken kan vi kun drive i småskala med brenning, lesking og testing, for å finne ut om kalk fra østersskjell er noe restaureringsmarkedet vil ha.

Tekst og foto (der ikke annet er nevnt): Per Storemyr

Kalkprosjektet i Kvernsteinsparken er generøst støttet av Riksantikvaren.

Under finnes detaljer om brenningen, deltakere og litteratur:

Brennforløp

temperatur-kalkovn-02-2019

temperaturskjema-kalkovnen-02-2019

Involverte i brenning og skaffing av råmaterialer

Det er Norsk Kvernsteinsenter/Kvernsteinsparken som står for jobben i lag med venneforeningen Kvernsteinslauget. Disse var med i alt som gjorde brenningen mulig:

Fra Kvernsteinsparken:

  • Per Storemyr
  • Franziska Rüttimann

Fra Martinussen Tradisjon og Kompetanse

  • Atle Ove Martinussen

Vederlagsfri østersleveranse:

  • Trond Sveen, Sunnhordland Havbruk

Fra Museumssenteret i Hordaland:

  • Arild Sætre
  • Tove Mostrøm, kjentkvinne på Skaftåmarmor

Fra Kvernsteinslauget/dugnadsgjeng på brenning og forberedelser:

  • Leif Akse
  • Torbjørn Løland
  • Kåre Eide

Så kom det besøkende som også tok et tak i brenningen. Alt i alt var vi nok en 20 folk som hjalp til.

Litteratur/lenker

Stillehavsøsters:

Skaftåmarmor:

Litteratur om kalk fra østers:

Videoer om østersbrenning/lesking (YouTube):

 

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.