Kalknetter 2019 i Kvernsteinsparken. En ny giv for kalk som tradisjonshåndverk i Norge

Sprengfyring på natten for å lage brentkalk! Inger-Marie Aicher Olsrud fra Riksantikvaren er på vakt. Uten samarbeidet med Riksantikvaren hadde det ikke vært mulig å brenne kalk i Hyllestad.
Sprengfyring på natten for å lage brentkalk! Inger-Marie Aicher Olsrud fra Riksantikvaren er på vakt. Uten samarbeidet med Riksantikvaren hadde det ikke vært mulig å brenne kalk i Hyllestad.

Vi brant to tonn Hyllestadkalk i 2,5 døgn. Vi brant skjell av Stillehavsøsters i en ny testovn. Vi laget en steinalderskulptur i kalk. Vi laget flotte farger med stucco lustro. Vi lesket kalk i en historisk «kalkkule». Vi holdt Hyllestadseminar om brenning av tradisjonskalk. Så seilte vi den brente Hyllestadkalken med Bakkejekta til restaureringa av Selja kloster. Sommeren har stått i kalkens tegn. Vi har hatt hele «kalk-Norge» på besøk. Det er en ny giv for tradisjonskalk i Norge. Her er full rapport

I denne lange rapporten skal vi konsentrere oss om brenningen i storkalkovnen fra onsdag 26. juni til utpå natta mot lørdag 29. juni, en brenning med nesten to tonn Hyllestadkalk som varte i ca. 60 timer. Vi brant i ovnen som ble bygd vinteren 2017, og som vi innviet med brenning sommeren 2017. Men ovnen ble delvis ødelagt av de høye temperaturene og ble derfor ombygd sommeren 2018. Alt med masse dugnadsarbeid og med hjelp av de beste kalkmurere og kalkbrennere i Norge. Kalkbrenning i Kvernsteinsparken er lokal og nasjonal dugnad, solid støttet av Riksantikvaren.

Stemning på natten når ovnene brenner i Kvernsteinsparken. Og folk fra hele Norge kommer sammen for å ta opp og videreutvikle tradisjonshåndverket kalk.
Stemning på natten når ovnene brenner i Kvernsteinsparken. Og folk fra hele Norge kommer sammen for å ta opp og videreutvikle tradisjonshåndverket kalk.

Brenningen var del av Kalknetter i Kvernsteinsparken, en nasjonal samling som involverte mange aktiviteter og mer enn 30 gode folk fra hele landet – og fra Sverige. Mot slutten av rapporten skal vi vise alle disse viktige aktivitetene. Og hvordan vi fraktet den brente Hyllestadkalken til Selja kloster med den historiske Bakkejekta fra Dalsfjorden.

Fylling av storkalkovnen: Et nitidig arbeid

Storkalkovnen er historisk sett en liten ovn. De er bygd etter prinsipper fra romertiden og middelalderen, da de typiske ovnene var omkring 10 ganger større enn vår ovn. Som lite museum klarer vi ikke å håndtere de store mengdene kalk som skal til for å fylle en virkelig stor «middelalderovn», så vi nøyer oss med en liten «fri kopi». Men 2 tonn er ikke lite, det heller.

Fyllingen av ovnen gjorde vi på lokal dugnad allerede i mai 2019. Det tok 5-6 mann 150 timer. Vi benyttet den lokale, dolomittiske marmoren som går som en åre gjennom store deler av Hyllestad. Nedenfor Hyllestad kirke, ved den lokale barnehagen, har det nylig blitt sprengt ut store blokker av denne hvite til rosa marmoren. Vi har sikret oss et par titalls tonn. Det er vår råvare. Den har Torbjørn Løland splittet på tradisjonelt vis og vi har hogd den opp med slegger og hammere.

Når vi fyller kalkovnen vår, så må vi først bygge et hvelv av flate marmorblokker, som et gammeldags brohvelv. Hvelvblokkene finner vi på Nygård, nær Kvernsteinsparken. Hvelvet definerer brennkammeret, der vi fyrer. Oppå hvelvet legger vi marmorbiter: De er store som en håndball nederst, små som et eple øverst. Vi skal brenne alle helt gjennom, på minst 850 grader, derfor er stykkene størst nederst, der temperaturen er høyest.

Bilder fra fyllingen av ovnen

Vi la også inn noen hundre kilo med «halvbrent» marmor fra brenningen i 2017. I slike tradisjonelle ovner er det sjelden man klarer å brenne 100% helt gjennom. Det som var dårlig brent fra forrige brenning, blir med i den neste.

Vi bygde også en pipe foran i ovnen, et enkelt «hull» gjennom marmorladningen. Vi vet av erfaring at ovnen vår ikke klarer å få opp de virkelig høye temperaturene i den forreste delen. Det er fordi trekken dras mot baksiden av ovnen. Vi mente at en pipe foran kunne avhjelpe dette. Og det gjorde den nok også, men som vi skal se: ikke godt nok.

Marmoren i Hyllestad har en tendens til å sprekke litt når temperaturen går opp mot 850 grader og mer. Derfor forsterket vi hvelvet, på undersiden, med «ribber» av ildfaststein. Om hvelvet sprekker og ramler ned, så er det total katastrofe. Da er hundrevis av timers arbeid forgjeves…

Ved til brenning

«Middelaldersk» kalkbrenning drives med ved. Erfaringer tilsier at furuved er å foretrekke. Furu har ikke så høy brennverdi som f.eks. eik, bøk og ask, men har den fordel at den brenner fort og nærmest totalt opp. Det blir nesten ikke aske og kull igjen om veden er tørr nok. I en tradisjonell kalkovn som vår, så har vi bare en åpning til fyring, trekk og uttak av aske og «dødt» kull. Da er det viktig at veden brenner nærmest totalt opp, ellers får vi et gigantisk arbeid med å dra ut aska ved temperaturer som er lite trivelige – opp mot 1000 grader i ovnsåpningen.

Leif Akse, Terje Eilertsen og Kjell Magnar Myklebust legger opp furuveden
Leif Akse, Terje Eilertsen og Kjell Magnar Myklebust legger opp furuveden

Vi har tidligere fyrt med både bjørk og blandingsved. Det har ikke vært helt vellykket. Det har blitt for mye arbeid med å dra ut kull i seine nattetimer. Bjørk kan gå, blandingsved er utrivelig. Derfor satset vi nå på helt tørr (11-14% fukt) furuved i 60 cm lengder, levert av Ørjar Eiken og Sigmund Holten. Vi kjøpte 10 kubikkmeter, 7 av disse gikk med til brenningen. Kull og aske tok vi ut bare 2-3 ganger i løpet av 60 timers brenning. Furu var et godt valg.

Start på brenninga

Vi startet brenninga med fanfare av 7. klassingene Emma og Vilde fra Hyllestad skule. kl. 12 onsdag 26. juni. De har vært med på kalkbrenning tidligere, de har sågar drevet brenning selv i vår lille kalkovn, testovnen, som del av skoleprosjektet vi jobber med.

Emma og Vilde, 7. klassinger fra Hyllestad skule, spiller opp til kalkbrenning med fanfare. De har brent kalk før, i prosjektet vi har sammen med skulen.
Emma og Vilde, 7. klassinger fra Hyllestad skule, spiller opp til kalkbrenning med fanfare. De har brent kalk før, i prosjektet vi har sammen med skulen. Foto: Franziska Rüttimann

Så utnevnte vi kalkovnens høye beskytter, Gunnhild Systad, tidligere direktør ved Sunnfjord Museum, med sterk tilknytning til Hyllestad og med en stor kjærlighet for tradisjonshåndverk. Gunnhild er heretter vår garanti for at alle kalkbrenninger vil gå bra! Ovnen ble fyrt opp på tradisjonell måte med flint og stål, akkurat som det må ha foregått i middelalderen.

Gunnhild får beviset som høy beskytter av kalkovnen av kalkgeneral Per: En plakett av brent granatglimmerskifer (lokal kvernstein) med mørtel av hyllestadleire forsterket med hyllestadkalk, og en liten inngravering gjort i festlig lag...
Gunnhild får beviset som høy beskytter av kalkovnen: En plakett av brent granatglimmerskifer (lokal kvernstein) med mørtel av hyllestadleire forsterket med hyllestadkalk, og en liten inngravering gjort i festlig lag… Foto: Franziska Rüttimann

Det skal være rolig brenning i de første timene. Fukt skal drives ut av ovnen og marmorladningen. Den massive ovnen, bygd med naturstein, leire og kalkmørtel, skal få anledning til å sprekke opp, finne sin nye likevekt ved høye temperaturer. Og ja, ovnen sprakk langs mange fuger. Det er fordi slike tradisjonelle kalkovner ikke er bygget med såkalte «dilatasjonsfuger», åpne fuger, som kan ta opp spenninger når temperaturen øker. Det er litt nervepirrende når det sprekker, men har ovnen sprukket ferdig, så går det greit. Det gikk greit, selv om det det sprakk voldsomt, dog uten lyd.

En stor sprekk har utviklet seg i fronten av ovnen. De andre sidene fikk tilsvarende sprekker under fyringen, men ingen av dem medførte noen fare.
En stor sprekk har utviklet seg i fronten av ovnen. De andre sidene fikk tilsvarende sprekker under fyringen, men ingen av dem medførte noen fare.

Sprengfyring!

Etter rolig brenning de første 8-10 timene, startet vi sprengfyringen. Nå var temperaturen i brennkammeret på drøye 800 grader og vi hadde lagt på mange marmorplater på toppen, bak i ovnen. Det fikk temperaturen til å stige kraftig på toppen, mot 5-600 grader, både foran og bak. Det begynte å gløde rett under toppen.

I løpet av den første natten nådde vi 1000 grader i brennkammeret, men de høye temperaturene lot vente på seg på toppen. På morgenen startet vi derfor med å bruke ei ildfast plate (Skamol) som ovnsdør. Det fikk temperaturen opp, både foran og bak, til drøye 700 grader.

Bilder fra kalkbrenningen

Dette er jo ikke nok til å få brent gjennom marmoren på toppen. Vi diskuterte, og fikk et råd om at vi burde dekke hele toppen med så mye marmorplater som mulig, også helt framme i ovnen – for å unngå «kald» luft fra de øverste delene av ovnsåpningen. Dette hadde stor virkning bak i ovnen, temperaturen spratt opp til 900 grader, men ikke foran. Der forble den snaue 800 grader.

Og slik gikk det gjennom andre dag og andre natt. Vi hadde mer enn god nok temperatur i nesten hele ovnen, bare ikke i framkant. Mot midnatt på tredje dagen, etter 60 timers brenning testlesket vi stein fra både bak og foran i ovnen. Bak var alt OK, foran skjønte vi at vi ikke ville få gjennombrent kalken. Derfor avsluttet vi i 1-2-tiden natt til lørdag, altså etter drøye 60 timer.

Oddvin Kverhellen testlesker den brente Hyllestadkalken. Fine saker! Oddvin er en påle! Han var ansvarlig for nattbrenningen og har hjulpet dag ut og dag inn. Takk Oddvin!

Vi vet av erfaring at det er vanskelig å få gjennombrent kalk i ovnens forkant. Nå har vi fått enda mer erfaring og vi vil neste gang prøve med å dekke til kun de bakre deler totalt, slik at trekken tvinges framover i ovnen.

Under ser du temperaturdiagrammet for brenningen. Loggen kan du laste ned som PDF.

Temperaturdiagram for brenningen. Vi måler med en infrarød lasermåler som kun gir grove temperaturangivelser. Men med denne (billige) måleren kan vi følge med på hvordan temperaturen utvikler seg i ulike deler av ovnen, og det er viktigere for oss enn absolutt temperatur.
Temperaturdiagram for brenningen. Vi måler med en infrarød lasermåler som kun gir grove temperaturangivelser. Men med denne (billige) måleren kan vi følge med på hvordan temperaturen utvikler seg i ulike deler av ovnen, og det er viktigere for oss enn absolutt temperatur.

Vi hadde 24 folk tilgjengelige som vaktmannskap under brenningen, både lokale dugnadsfolk og nasjonale deltakere. Folk stiller opp! Vi hadde alltid 2-3 ansvarlige som visste hva de skulle gjøre, ikke minst om det skulle oppstå brann og i forhold til HMS. Vi har et godt samarbeid med brannvesenet i Hyllestad, og de hadde beredskap under Kalknetter. Men heldigvis fikk vi aldri behov for utrykning. Kalkbrenning er nokså trygt, i og med at vi brenner i et nesten lukket system.

Vaktlista for kalkbrenninga. Stor takk til alle som tok et ansvar gjennom dager og netter!
Vaktlista og instruksene for kalkbrenninga. Stor takk til alle som tok et ansvar gjennom dager og netter!

Uttak av brentkalken

På tidlig ettermiddag lørdag 29. juni var ovnen kjølnet såpass ned (til 100-200 grader) at vi kunne starte arbeidet med å ta ut brentkalken. Først plukket vi ut alle marmorbiter som ikke var gjennombrente. Vi kunne faktisk se på den lysere fargen på steinene at de ikke var gjennombrente, dette sjekket vi ved stadig testlesking. Disse steinene blir oppbevart til neste brenning.

Den brente kalken etter 60 timers brenning. I framkant en kalken lys og ikke helt gjennombrent
Den brente kalken etter 60 timers brenning. I framkant en kalken lys og ikke helt gjennombrent
Tom Jacobsen og Tore Granmo tar drittjobben med å plukke ut dårlig brent kalk fra de fremre delene av ovnen. Hett er det - 150 grader!
Tom Jacobsen og Tore Granmo tar drittjobben med å plukke ut dårlig brent kalk fra de fremre delene av ovnen. Hett er det hett – 150 grader!

Da vi var sikre på at all dårlig brent kalk var tatt ut, så rev vi i stykker hvelvet med spett og spader, slik at den godt brente kalken falt ned i brennkammeret. Så kunne vi enkelt spa ut den brente kalken og lagre den i tønner og spann. Likevel er uttak av kalk fra en ovn hardt arbeid; med et mannskap på tre brukte vi 6 timer på hele jobben.

Tore Granmo, Per Storemyr og Tom Jacobsen tok jobben med å spa opp brentkalken i tønner og bøtter! Foto: Tom Jacobsen
Brentkalken er ferdig pakket. Tore og Per er fornøyde. Foto: Tom Jacobsen

Alt i alt fikk vi ut i underkant av 1000 liter brentkalk, noe som tilsvarer ca. 1000 kg. Det estimerte utbyttet ble på 75-80%. Det er ikke dårlig for første brenning i en nyrestaurert ovn.

Ved uttaket kunne vi også bedømme hvor høy temperaturen faktisk hadde vært i hvelvet og ribbene av ildfaststein. Vi måler temperaturer hver time med en lasermåler og denne gir bare grove indikasjoner. Nå kunne vi imidlertid se at leiremørtel hadde sintret og blitt glasert i bakre deler av ovnen, noe som betyr at maksimal temperatur må ha vært på 12-1300 grader. Det er høyt, og ikke ønskelig. Men marmoren sintret heldigvis ikke.

Vi btuker mye leire inne i ovnen for å gjøre den ildfast. Noe av leira sintret og ble glasert. Det betyr temperaturer på 12-1300 grader.
Vi btuker mye leire inne i ovnen for å gjøre den ildfast. Noe av leira sintret og ble glasert. Det betyr temperaturer på 12-1300 grader.

Skader på ovnen

At ovnen sprakk opp her og der (opptil 1 cm brede, gjennomgående sprekker i fuger) var ventet og medførte ikke problemer. Sprekkene kan repareres med kalkmørtel og så vil de delvis sprekke opp igjen ved neste brenning. Ovnen har funnet sin likevekt og de eksisterende sprekkene er nå å betrakte som «dilatasjonsfuger».

Verre var det at foringen av kleberstein fra Otta (Pillarguribruddet) fikk ganske store skader, i form av små sprekker og pulverisering. Denne klebersteinen er ikke veldig ildfast, noe vi har erfaring med fra den lille testovnen vår.

Ovnen er tømt. Der det er hvite vegger i framkant av ovnen ble ikke marmoren helt gjennombrent
Ovnen er tømt. Der det er hvite vegger i framkant av ovnen ble ikke marmoren helt gjennombrent
Klebersteinen i ovnen var ikke så ildfast som vi trodde. Men vi skal reparere med leire og kalk, og så kan vi brenne videre!
Klebersteinen i ovnen var ikke så ildfast som vi trodde. Men vi skal reparere med leire og kalk, og så kan vi brenne videre!

Vi kan bøte på dette ved å smøre et lag av kalk- eller leiremørtel over klebersteinene ved neste brenning, for å beskytte mot den verste heten. Slik har vi gjort det på testovnen vår, og den har nå gått gjennom 6 brenninger. Den vil sikkert klare minst 6 til før en gjennomgripende restaurering er nødvendig.

Frakt av brentkalk med Bakkejekta til Selja kloster

Vi har avtale med Riksantikvaren, Selje kommune og restaureringsfirmaet Bakken & Magnussen om at en stor del av brentkalken skal brukes til den pågående restaureringen av Selja kloster, spesielt til ruinen av Sunnivakirka, som nå er under utredning.

...med ei jekt fra 1700-tallet fraktet vi brebtkalk fra Kvernsteinsparken nordover til Selja kloster...
…med ei jekt fra 1700-tallet fraktet vi brebtkalk fra Kvernsteinsparken nordover til Selja kloster…

For å gjøre litt ekstra reklame for tradisjonskalk, valgte vi å frakte kalken vår nordover til Selja med Bakkejekta, akkurat som kalkfart langs kysten ble utført i gamle dager. Bakkejekta er en tro kopi av en liten, 9 meter lang 1700-talls jekt som er utstilt i Kystmuseet i Florø. Kopien ble bygget tidlig på 2000-tallet og ble sjøsatt i 2006. Hjemmehavna er Jensbua ved Dalsfjorden i Fjaler. Med Jensbua har vi i Kvernsteinsparken et godt samarbeid, så da fikset vi turen på 1-2-3 med høvedsmann Ove Losnegård, Asbjørn Igelkjøn og deres team.

Men så var det bør. Sommeren 2019 står i nordavindens tegn. Med råseil kan en ikke seile direkte mot nord. Vi måtte derfor utsette avgang en uke til onsdag 10. juli. Det var fortsatt nordavind, men ikke så sterk. Dessuten var det sol. Vi gikk med en 4hk påhengsmotor og seilte når det var litt bør.

På Selja ble vi møtt av et lag med ordfører Stein Robert Osdal og Bjørn Jensen i spissen. Vi bar opp alle bøttene med brentkalk (eksplosiv last – som overlevde seilasen…) og testet umiddelbart en hotmix med Erlend Frengen fra Bakken & Magnussen. Mørtelen fungerte helt greit. Siden nordavinden fortsatt var fremtredende, så vendte vi raskt nesen mot sør igjen. Etter en mellomstopp i Måløy seilte vi hjem til Jensbua i Dalsfjorden på bare 15 timer, uten bruk av påhengs. 9 knop kom vi opp i vest av Florø! For en historisk seilas!

Her er en 6 minutters film fra gammeldags jektefart med kalk fra Kvernsteinsparken til Selja kloster – 120 km langs kysten!

Østersbrenning under Kalknetter

Under kalknettene 26-30 juni testet vi også brenning av stillehavsøsters i en helt moderne testovn laget av lecablokker og foret med ildfaste Skamolplater. Atle Ove Martinusssen og Terje Berner var hovedansvarlige for arbeid og brenning. Vi har tidligere hatt problemer med å brenne stillhavsøsters med ved i vår vanlige testovn, og også problemer med lesking, selv om vi har funnet formelen for sistnevnte, nemlig å benytte varmt vann i starten av leskingen og bruke mye brent østers, slik at varmeutviklingen blir høy.

Nå gikk det enda bedre. Atle Ove og Terje brant i to omganger i den pipelignende ovnen. Ved første brenning benyttet de trekull lagvis med østers og fikk et nokså greit resultat. Ved andre brenning gikk det utmerket, selv om temperaturen ble vel høy, over 1300 grader. Da ble det benyttet en blanding av kullbriketter og steinkull lagvis med østers. Begge brenningene varte i ca. 24 timer, og det ble småfyrt i et lite brennkammer når det var nødvendig, spesielt i starten. Ellers var det kullet som sto for temperaturene, når det suksessivt tok fyr fra brenningen i kammeret..

Leskingen av østers gikk overmåte bra: Vi tørrlesket under trykk, etter råd fra Jonny Eriksson fra Sverige. En god dunge med brente østers og en del varmt vann, så lokket på. I en slik «gryte» blir det veldig varmt – og ganske høyt trykk – og østersen lesket fullstendig.

Så ble det laget mørtel og tykke slemminger, og den brennende storvnen ble benyttet som testobjekt: Flotte hvite vegger og en slemming som ikke «smittet» alt for mye. Østersbrenningen vil bli rapportert separat av Martinussen og resultatene blir tatt med i et nytt prosjekt for brenning av stillehavsøsters. Slik kan vi kanskje bidra til at den invaderende stillehavsøstersen langs Norges kyster kan brukes til noe fornuftig: Å restaurere våre steinbygninger.

Steinalderskulptur!

Et av de kunstneriske innslagene under Kalknetter sto murer og restaureringstekniker George Murphy fra Arkeologisk Museum i Stavanger for: Han fikk i oppdrag å lage en fri kopi av en av de tidligste skulpturene laget i kalk som vi kjenner, funnet i Ain Ghazal ved Amman i Jordan og 9000 år gammel. Brent og lesket kalk har en overmåte lang historie!

George løste oppgaven med perfeksjon: Han lagde seg et flettverk av pil som ga den omtrentlige formen på skulpturen. Så blandet han en feit hotmix av brent Hyllestadkalk (fra tidligere brenninger) og sand og modellerte skulpturen utenpå flettverket, akkurat som originalen ble laget.

George Murphy har laget seg flettverket som skal til for å modellere en steinalderskulptur i kalk!
George Murphy har laget seg flettverket som skal til for å modellere en steinalderskulptur i kalk!
George legger siste hånd på verket med steinalderskulptur av hyllestadkalk
George legger siste hånd på verket med steinalderskulptur av hyllestadkalk
The image of cornishman George, i følge George selv!
The body of cornishman George, i følge George selv!

Resultatet ble overmåte bra. En godt gjenkjennelig steinalderskulptur, brun i fargen og med et nettverk av tørkesprekker, noe som er helt normalt ved en slik bruk av kalk. Gratulerer til George! Og Hyllestadkalk ser ut til å fungere utmerket til slik skulptur!

Stucco lustro!

Et annet kunstnerisk innslag sto stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt Bent Erik Myrvoll for. Han fikk i oppdrag å lage skinnende farger med den eldgamle teknikken stucco lustro. Det finnes mange stucco lustro-teknikker, som fra romertiden er ment for å etterligne skinnende, polert marmor.

Bent benytter kalk og egenbrente fargepigmenter og får fram fantastiske, skinnende overflater ved å varmebehandle det ytterste av flere lag med kalk. Pigmentene og varmen gir den endelige, skinnende fargen.

I tillegg til å teste ut mange flotte, tradisjonelle kalkekte pigmenter, prøvde vi oss også på et pigment som finnes naturlig i Kvernsteinsparken, nemlig oker. For i de gamle myrene i parken er det nemlig forekomster av myrmalm. Når man brenner vekk gress og mose fra denne myrmalmen, så får man et rødlig, jernholdig pigment – oker (som også kan brukes til jernblestring på gammelmåten).

Bent Erik Myrvoll demonstrerer stucco lustro under Kalknetter
Bent Erik Myrvoll demonstrerer stucco lustro under Kalknetter
Her gjøres en overflate med oker fra Kvernsteinsparken klar
Her gjøres en overflate med oker fra Kvernsteinsparken klar
Bent med to plater succo lustro foran kalkovnen. En med kun oker fra Kvernsteinsparken, den andre kombinert med blå lapis lazuli fra Afghanistan
Bent med to plater succo lustro foran kalkovnen. En med kun oker fra Kvernsteinsparken, den andre kombinert med blå lapis lazuli fra Afghanistan

Bent laget to flotte plater med stucco lustro på basis av okeren fra parken. På en av platene kombinerte han med et svært ettertraktet pigment: Blå lapis lazuli fra Afghanistan. Bent viste en del av den utrolige bredden i bruk av tradisjonell kalk!

Hyllestadseminaret

Så var det tid for faglig påfyll. Fredag 28. juni, mens kalkovnen ble passet på av trauste dugnadsfolk, arrangerte vi det årevisse Hyllestadseminaret, denne gang i Fleirbrukshuset – og naturlig nok i kalkens tegn. Temaet var «Småskala kalkbrenning i Noreg i dag – og i morgon» (hele programmet finner du her). Vi hadde 12 foredragsholdere og 30-35 deltakere totalt, fra Norge, Sverige, fra Vestlandet og fra Hyllestad.

De aller fleste deltakerne var med på større deler av kalknettene, de var med på brenning og hjalp til når det var nødvendig. Derfor var det en godt samkjørt gjeng som holdt foredrag, hørte på – og ikke minst diskuterte under Morten Stiges myndige ledelse.

Hyllestadseminaret i Fleirbrukshuset - i kalkens tegn!
Hyllestadseminaret i Fleirbrukshuset – i kalkens tegn!

Det var kremen av kalkfolk som var samlet, og derfor kommer det ikke som noen bombe at alle var enige om at det nå er viktig å forsere «hjemmebrenning» av kalk og bruk av tradisjonelle metoder med lokale og regionale kalktyper for restaurering. Folk vil bort fra industriprodukter som sjelden holder mål. Folk vil lære seg å brenne og bruke kalk omtrent som i middelalderen. Gjør man det slik, så kan man på sikt oppnå bedre resultater ved restaurering av steinbygninger.

Men det er dyrt og tidkrevende å produsere «hjemmebrent», og slik kalk kan ikke økonomisk konkurrere med industrielt brent kalk eller andre produkter, som f.eks. NHL (Natural Hydraulic Lime), som i svært stort monn benyttes til restaurering i dag.

Henrik Larsson viste hvordan man brenner kalk på Gotland, og faktisk får en viss økonomi ut av det. Stikkordene er en ganske stor ovn (av «Hyllestadtypen», men mye større) som kan produsere for flere restaureringsarbeider, og markedsføring. For om kalken er god, så er selv de gjerrigste villige til å betale. Man skal huske på at materialkostnadene ved restaurerings- og byggeprosjekter i dag er svært lave sammenlignet med lønnskostnadene, ofte så lave at de nesten ikke betyr noe i et stort restaureringsprosjekt. Firmaet Henrik Larssons er en del av, Buttle kalk AB, kan tjene opptil 250 000 kr på en brenning av 20 tonn kalk. Arbeidsinnsatsen er 4-5 mann i en drøy uke, vel å merke når all infrastruktur, maskiner, ovn, ved, tønner og ikke minst kalk til brenning er på plass. Det kreves med andre ord en betydelig investering for å skape en basis for regelmessig, effektiv hjemmebrenning.

En konklusjon på diskusjonsdelen av seminaret var at man i Norge kan jobbe med den svenske modellen i bakhodet, og etablere ny, tradisjonell kalkbrenning på de stedene der det tradisjonelt har vært mest aktivitet, nemlig i de regionene der det er mest kalkstein og marmor i berggrunnen (Oslo, Hamar, Sunnhordland, Sunnøre, Trøndelag).

Kanskje er det en aktør som allerede er i gang i Norge: Tore Granmo holdt et glitrende foredrag om kalkbrenning på Hamar (Domkirkeodden) og i Mjøsregionen. Tore har planer om å bygge en stor nok ovn til at han kan dekke et voksende marked for tradisjonskalk – hjemmebrent kalk. Akkurat som på Gotland. Vi krysser fingrene – og er svært glade for at Hyllestadseminaret endte opp med helt konkrete forestillinger om fremtiden for tradisjonskalk i Norge.

Eksplosjon! Graving og fylling av kalkkule

Kalknettene ble avsluttet med en eksplosjon midt på natten. I ukene før hadde vi med hjelp av lokal dugnad (Sveinung Hatlem og Ole Brekke) gravd ut og drenert ei stor grop i bakken ved siden av kalkovnen vår. Her skulle det etableres ei tradisjonell kalkkule – en foret grop der vi kan oppbevare lesket Hyllestadkalk til «evig tid», og la folk ta ut lesket kalk når de trenger det, f.eks. til kalking av fjøs på gamlemåten.

Tore Granmo og Chris Pennock jobbet stort med å lage ei trekasse på ca. 1 kubikkmeter som ble senket ned i gropa, på utsiden jobbet en haug med folk med å tette kassa med jord – og leire Oddvin Kverhellen og undertegnede hadde hentet fra Vårdal i Askvoll.

En stor venn av Kvernsteinsparken, Tore Granmo, med kassa til kalkkula.
En stor venn av Kvernsteinsparken, Tore Granmo, med kassa til kalkkula.

Så var det tid for innvielse av kalkkula, med Chris sine irske fløytetoner som akkompagnement. Tradisjonelt ble kalken lesket i en «benk» før den ble lagt ned i kalkkula. Men vi hadde ikke tid til dette midt på natten. Vi fant fram tønner med kalk vi har brent tidligere, hundrevis av kilo, og tømte dem ned i kassa. Så helte vi på vann. For en opplevelse! Det sydet, bruste og kokte, som en vulkan!

One for the brothers and one for the sisters.

En verdig slutt på Kalknettene! Og hvem vet – kanskje kan denne kula virkelig benyttes av folk i regionen som trenger litt kalk nå og da. Akkurat som i riktig gamle dager.

Media

Vi jobbet mye med å få pressen med på laget til Kalknetter. Vi vil jo at kunnskapen om tradisjonskalk skal nå ut til folk flest. Her er et utvalg reportasjer:

Kvernsteinsparkens Facebook-side har vi nådd ca. 50 000 med våre 25 innlegg relatert til Kalknetter. I tillegg kommer mange innlegg skrevet av deltakerne, også på andre plattformer som f.eks. Instagram.

Takk til

Kalknetter hadde ikke vært mulig uten stor lokal og nasjonal dugnad, og solid støtte fra Riksantikvaren. Vi vil først og fremt takke Kvernsteinslauget og vår lokale dugnadsgjeng som til tider kan komme opp i 20-30 personer. Folk har jobbet hundrevis av timer for å få arrangementet i havn. Dernest vil vi takke alle foredragsholdere og deltakere på Kalknettene, folk som også tok et tak som vakter ved kalkbrenningen og ellers alt forefallende som en slik fest fører med seg. Så må vi ikke glemme Kystlaget Bakkejekta og Jensbua og alle som var med på å frakte brentkalk til Selja. Så har vi folket på Selja som stilte opp når vi kom seilende inn til dette ikonet av et kulturminne.

Tusen, tusen takk til alle dere som gjorde dette mulig! Dere har bidratt til å sette tradisjonskalk på den nasjonale agendaen som aldri før!

Tekst, foto og video: Per Storemyr

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.