Tradisjonshåndverk i praksis: To kalkbrenninger for restaurering og håndverkskurs i Bergen

Et blikk inn i brennkammeret ved den første brenningen. Her er det over 1000 grader! Vi ser hvelvet av flate marmorblokker.
Et blikk inn i brennkammeret ved den første brenningen. Her er det over 1000 grader! Oppe ser vi det rødglødende hvelvet av flate marmorblokker.

April sto i kalkbrenningens tegn i Kvernsteinsparken. Vi brant to ganger på to uker i storovnen. For å skaffe brentkalk til tradisjonell restaurering av den store grunnmuren til lysthuset Fastings Minde fra slutten av 1700-tallet i Bergen i slutten av mai. Et drøyt tonn står nå klar til transport. Dette er et samarbeid mellom Norsk Kvernsteinsenter, Universitetet i Bergen og Haakon Aase Tørrmuring. Det involverer et håndverkskurs for 12 murere som vil lære seg tradisjonskalkens hemmeligheter. Kalkbrenningene var de 11. og 12. i rekken i Kvernsteinsparken. Brenning er støttet av Riksantikvaren og som vanlig følger her full rapport fra arbeidet.

Tradisjonsbrenning av kalk

De to kalkbrenningene var svært ulike, ikke minst på grunn av været. Rett etter påske hølja det ned og vi fikk erfare hvordan det er å brenne kalk i det verst tenkelige regnværet. Uka etterpå snudde det til strålende sol. Da var det en fryd å brenne kalk. En skal huske på at tradisjonsbrenning er et arbeid som krever full innsats både dag og natt i flere døgn!

Men det var også andre forskjeller. Den første brenningen var et planlagt kurs for tradisjonelle tørrmurere fra Nordhordland (Berit Bruvik, Kjetil Monstad og Hakon Aase), som til tider bruker kalk i arbeidet sitt. Murerne brakte inn kunnskap om håndtering av stein (marmor) til brenning. Sammen med kalkbrenner Tore Granmo fra Hamar lærte vi bort hvordan en håndterer høye temperaturer. Mat og overnatting sto Hotel Sognefjord for.

Den andre brenningen tok vi på sparket med ansatte i Norsk Kvernsteinsenter, familie og unger og deler av vår lokale dugnadsgjeng (Torbjørn Løland, Kjell Magnar Myklebust og Gunnar Rønneseth) og med hjelp av Atle Ove Martinussen, som er bitt av kalkbasillen! Flere andre i dugnadsgjengen kom innom. Ved begge brenningene brukte vi ca. 3 kubikkmeter ved, stort sett tørr og god furuved levert av Ørjar Eiken, supplert med egen, tørr bjørkeved og «hun» av furu.

Sammen ga brenningene mye ny kunnskap om hvordan en kan effektivisere tradisjonsbrenning. Dette er jo et tapt håndverk i Norge og vi trenger mye eksperimentering og erfaring for å få hele prosessen – fra hogging i marmorberget og fylling av ovnen, via brenning, til sortering, pakking og transport – til å bli så effektiv som mulig, men fortsatt «middelaldersk» i sin karakter.

Det er brenning med ved på «middelaldermåten» – en måte som holdt seg til 1800-tallet – som er vårt forbilde og som vi utforsker. Men det er først når anlegg og logistikk fungerer at vil vi ha et produksjonssystem for tradisjonskalk. Først da kan en virkelig levere til restaureringsoppgaver. Vi er ikke der ennå, spesielt har vi en for liten og ineffektiv ovn. Men så har vi bare drevet eksperimentell brenning i tre år, støttet av det etter hvert betydelige kalkbrenner-nettverket i Norge (og Sverige).

Marmor til brenning

Hyllestad var fra slutten av 1800-tallet til andre verdenskrig den eneste produsenten av brentkalk mellom Bergen/Osterøy og Sunnmøre. Det er geologisk betinget, det finnes rett og slett ikke annen grei marmor/kalk i denne delen av Vestlandet. Muligens går produksjonen enda lengre tilbake i tid. Det var det fortsatt bevarte anlegget i Smilla i Sørefjorden som produserte på marmoråra som går gjennom deler av Hyllestad. Anlegget i Smilla var moderne for sin tid, med en høy sjaktovn der det ble brent med engelsk steinkull. Bygdas store dikter Norvald Tveit har udødeliggjort en periode av kalkbrenningen på 1920-tallet; om hyperaktive Erik Grant Lea i boka «Fra gull til grønne skoger».

Kalkovnen på Smilla i Hyllestad i 1972. En sjaktovn av typen som var vanlig omkring 1900, ilegg av kalk og kull øverst, uttak nederst. Ovnen er i dag en ruin, men anlegget, med brudd, veier og kai er bevart. Foto av Per Bygnes i Fylkesarkivet.
Kalkovnen på Smilla i Hyllestad i 1972. En sjaktovn med pipe av typen som var vanlig omkring 1900, ilegg av kalk og kull øverst, uttak nederst. Ovnen, som tok omkring 10 tonn kalk, er i dag en ruin, men anlegget, med brudd, veier og kai er godt bevart. Foto av Per Bygnes i Fylkesarkivet.

Smilla er den den historiske forutsetningen for at vi driver med kalkbrenning i dag, men siden vi også er i et av Europas største kvernsteinslandskaper fra viktigtiden og middelalderen, så er det denne tiden vi formidler som museum, og derfor er det brenning på «middelaldermåten» som hos oss står sentralt, med ovner bygd i 2017 og 2018.

I Kvernsteinsparken har vi et lager med mange tonn Hyllestadmarmor. Marmoren ble  tatt ut for et par år siden ved sprengning under utvidelsen av uteområdet til Hyllestad barnehage, nede ved Myklebustfjæra, 500 m fra Kvernsteinsparken. Den ble tatt vare på og fraktet til parken av Jonny-Helge Atterås, mens Ole Brekke sørget for å legge den pent opp ved kalkovnen. Det er en hard og seig kalkspat-dolomittmarmor med vekslende kvalitet, fra helt hvit til årete rosa og med en god del kvarts og glimmer.

Jerninnholdet i marmoren medfører at den brente kalken ofte blir lys til mørk brunlig og da blir også kalkmørtelen en kan lage fra brentkalken nokså brunlig. Innhold av kvarts og glimmer betyr at Hyllestadkalk er såkalt svakt hydraulisk og egner seg best til muring og fuging, på grunn av fargen ikke alltid til slemming og hvitting. Det var vanlig med beige og brunlige kalker i gamle dager, men til slemming og hvitting brukte man normalt hvitere kalk. Det gjør vi også, da henter vi råmaterialet fra f.eks. Osterøy (hvit Osterøykalk/Skaftåmarmor).

Det er tungt og tidkrevende å splitte og hogge opp den seige Hyllestadmarmoren til passende biter (1-4 «knyttnever») for kalkbrenning. Derfor jukser vi litt. Reidar Fleten har en maskin med hydraulisk hammer og han kakket opp et par-tre tonn for oss, men «finarbeidet» måtte vi gjøre selv, med slegger og hammere, som i middelalderen (med noe hjelp av drill og kiler for å splitte marmoren).

Marmoren fra barnehagen egner seg ikke til å bygge brennkammerhvelv med, hvelvet som må bygges opp inne i ovnen før hver brenning, som gir ovnskammeret under – og hvorpå man kan legge ladningen av marmorbiter. «Barnehagemarmoren» er for foldet og «irregulær»; for hvelvbygging trengs flatere heller.

Slike heller finner vi på Nygård, 400 m fra Kvernsteinsparken. Her har grunneier Henrik Høberg gitt oss tillatelse til å bryte så mye vi vil. Det dreier seg om store og små blokker som for 30-40 år siden ble sprengt ut gjennom marmoråren av Ole Brekke for å lage ny vei til Hyllestad. Her er det god hvelvstein – og arbeidslaget med Berit Bruvik, Kjetil Monstad og Haakon Aase gjorde jobben med å splitte opp blokkene manuelt med hammer og «sett». Det gikk raskt og greit, det ble material for to hvelv, flere hundre kilo marmorheller.

Hyllestad har vært og er en perifer produsent av brentkalk. Ressursgrunnlaget er dårlig sammenlignet med regioner som Oslo-Hamar, Sunnhordland, Sunnmøre og Trøndelag. Men nettopp derfor er det viktig å brenne kalk også hos oss. For i middelalderen og frem til 1800-tallet ble det brent kalk på hundrevis av steder i Norge, også på steder der ressursgrunnlaget ikke var så bra. Det bidro til et mangfold uten sidestykke. Omtrent som når vi i dag snakker om viktigheten av lokalt produsert mat.

Vi forurenser noe når vi brenner med lokal ved, men det skjer nok ikke i noen større skala enn ved produksjon av industrikalk, fra f.eks. Frankrike, som i dag er i svært vanlig bruk i norske restaureringsarbeider. Norge har i dag bare en eneste industriprodusent av brent kalk for restaurering, den moderne kalkindustrien ved anlegget på Hylla i Trøndelag (Verdalskalk/Franzefoss). Men vi har 5 andre eksperimentelle lokalovner som i Hyllestad (Hamar, Trondheim, Røros, Agatunet/Hardanger, snart Stavanger).

Den første brenningen – 13-16 april

Arbeidslaget vårt sørget for at all stein var på plass på ettermiddagen mandag 13. april. På tirsdag bygde vi brennkammerhvelvet, pusset ovnen innvendig med leiremørtel (for beskyttelse av murverk) og fylte oven med to tonn marmorbiter på formiddagen, med pipe for å få trekk foran i ovnen og med en god haug øverst. Vi benyttet forholdsvis store biter, størrelse 4-5 knyttnever, litt mindre mot toppen.

Så fyrte vi opp. Vi fyrte som vi aldri før har gjort. Som et forsøk drev vi opp temperaturen i brennkammeret til 1000 grader i løpet av bare 5 timer. Vi holdt det mellom 900 og 1150 brenningen ut, avbrutt av regelmessig tømming av aske og kull. Med toppen gikk det mye langsommere. Der klarte vi knapt å nå de nødvendige 850 grader over lengre tid. Men vi måler temperatur kun med lasermåler som ikke er helt nøyaktig, den viser kun trender.

Grunnen til at vi hadde problemer med å få temperaturen opp på toppen, er nok å finne i at vi på seinkvelden begynte arbeidet med å tette ovnen på toppen med marmorplater og kalkmørtel. Ideen var å tette nær fullstendig bakover i ovnen for å få trekken framover, slik at alt kunne bli gjennombrent. Trolig la vi topplokket på for tidlig, før ovnen hadde høy nok temperatur gjennom hele ladningen. Muligens dempet også dette tette lokket for trekken. Vi laget en del åpninger etter hvert for å bøte på det.

Utover på den andre dagen, først etter ca. 24 timer, fikk vi litt skrekk: Biter av hvelvet begynte å falle ned. Det økte utover kvelden og etter hvert kunne vi konstatere at bortimot 20 biter ramlet, det ble til og med et stort hull i hvelvet. Men ladningen over holdt seg på plass fordi bitene er «viklet» inn i hverandre og trykker mot veggene i ovnen. Det er trolig to grunner til at så mye stein falt ned: 1) Den ekstremt raske oppfyringen sammen med det faktum at steinene var klissvåte. Dette førte til mye sprekkdannelse når damptrykket inne i steinene økte. Vi kunne også se på de glødende steinene som falt ned og de kalde steinene ved uttak dagen etter at de var gjennomskåret av riss og sprekker. Det har vi ikke opplevd på samme måte tidligere. 2) Hvelvet ble lagt som et enkelt tønnehvelv, men det ble trolig «pinnet» for hardt, dvs. at små, flate stein ble banket for hardt ned mellom de store hvelvsteinene. Dermed mistet hvelvet nødvendig fleksibilitet ved de store temperaturpåkjenningene.

Mot totiden den andre natten, etter ca. 38 timers brenning og testlesking av biter fra like under toppen mente vi at mesteparten av ladningen fra pipa og bakover hadde blitt gjennombrent. Som under tidligere brenninger, skjønte vi at det ikke ville være mulig å få brent gjennom alt helt foran i ovnen, og deler av haugen på toppen «ga vi opp». Vi så det hele i et «kost-nytte-perspektiv», ikke minst i forhold til energibruk. Derfor avsluttet vi, tømte ovnen for kull og aske og lot den kjøle ned resten av natten.

Her er temperaturdiagrammet for den første brenningen. Temperaturene er kun veiledende og viser trender. Her er logg i PDF-format for brenningen.
Her er temperaturdiagrammet for den første brenningen. Temperaturene er kun veiledende og viser trender. Her er logg i PDF-format for brenningen.

Torsdag formiddag tømte vi ovnen. Først ved å ta vekk åpenbart dårlig brente biter foran i ovnen og i haugen på toppen. Deretter røsket vi hvelvet i filler med spett og lot ladningen ramle ned i brennkammeret. Herfra er det lett å spa de brente steinene ut, uten å bli utsatt for mye støv. Ved pakkingen i tønner, skjønte vi raskt at svært mange store biter ikke var gjennombrente; de hadde mørkere, ubrente «kjerner» når vi kakket dem opp. En drøy uke senere ble absolutt alle, tusenvis av biter kakket opp av undertegnede og sortert, et arbeid som tok drøye to arbeidsdager. Da viste det seg at utbyttet fra brenningen kun var på 50-60%, eller noe sånt som 500 kg godt brent kalk.

Årsakene til det lave utbyttet er å finne i en helt vesentlig faktor. Marmorbitene i ovnen var gjennomgående store og krever dermed lang brenning. Vi brant åpenbart over for kort tid, hadde vi holdt på i 5-10 timer til ville vi ha øket utbyttet med kanskje 30%. I tillegg kommer problemene med at vi trolig la på topplokket for tidlig, at hvelvet sprakk opp – og at regnet øste ned under storparten av brenningen. Det er ikke lett å konsentrere seg om fyring og hard jobbing når været er så ille!

Den andre brenningen – 20-22 april

Siden vi fikk så dårlig utbytte av den første brenningen, så var det ingen vei utenom å brenne igjen. For til restaureringen av Fastings Minde trengs minst 1000 kg brentkalk. Dermed trommet vi sammen dugnadsfolk og familie – med lærdommen fra den første brenningen frisk i minne. Heldigvis hadde været skiftet til strålende sol!

Søndag 19. april brukte vi hele dagen på å bygge hvelv og fylle ovnen. Vi gjorde fem vesentlige endringer: 1) Siden vi nå vet at vi ikke kan få brent kalk i framkanten av ovnen på rimelig tid, så fylte vi denne delen (ca. 1/3 til 1/4 av ovnen) med store skrotstein som lett kunne tas opp og kastes etter endt brenning. Dette var etter en ide framsatt av Kjetil Monstad. 2) Vi fylte ovnen med marmorbiter av vesentlig mindre størrelse enn ved første brenning, maks. størrelse på ca. 2 knyttnever, en blanding av «frisk» stein og ubrente biter fra forrige brenning. 3) Hvelvet ble ikke «pinnet» hardt; det ble faktisk laget av nokså dårlige marmorplater. 4) Vi tettet ikke toppen med kalkmørtel, kun med marmorplater. De la vi på før brenning, og så supplerte vi med diverse ildfastplater og en ring av klebersteinsblokker rundt toppen for å optimalisere temperaturen under brenningen. 5) Vi bygde opp topplokket på ovnen suksessivt gjennom brenningen. Slik fikk vi «dratt» temperaturen på toppen oppover til nødvendige 850 grader.

Så fyrte vi opp kl. 9 om morgenen på mandag 20. april. Nå fyrte vi veldig forsiktig i starten og nådde jevnt og trutt 1000 grader etter 10 timer. Det var også jevn stigning i temperaturen på toppen, til rundt 800 grader den første natten. Så hadde vi en «nedtur» kl. 5 på naten da vi måtte ta ut store mengder kull som hadde bygget seg opp. Det førte til at temperaturene sank og vi trengte tid for å få dem opp igjen. Hele formiddagen 21. april strevet vi med å få opp temperaturene, mens kull i ovnen bygde seg opp.

Kl. 12 gjorde vi «kort prosess», tok ut nesten alt kull og startet med en litt annen form for fyring. Nå lot vi kullet bygge seg noe opp, mens vi fyrte nærmest kontinuerlig i framkant av ovnen, ved å legge veden «kryss i kryss» nær ovnsåpningen (for å få mye oksygen rundt den) og skyve den innover når den var nær brent ut. Det hadde en god virkning. Vi fikk bedre utnyttelse av veden og trengte ikke lengre å tømme ovnen for kull. Temperaturen steg til over 900 grader bak i ovnen og til ca. 850 framme. Der holdt vi det til kl. 1 på natta, da vi testlesket. Mellom klokka 1 og 2 anså vi brenningen som ferdig, vel vitende om at topplokket ikke var fullstendig gjennombrent. Det skal det heller ikke bli.

Vi avsluttet altså etter ca. 40 timer. Da var vi trøtte! Men vi kunne konstatere at hvelvet hadde holdt, og at ikke en eneste bit av det hadde ramlet ned! Det er nok først og fremst fordi vi fyrte så forsiktig i starten. Så lot vi ovnen kjøle seg ned og startet uttak av brentkalk fredag 24. april.

Nå tok vi ut kalken ved å først fjerne alt det vi ikke «hadde tenkt å brenne gjennom». Så pakket vi all godt brent kalk rett i bøtter for transport til Bergen ved å jobbe fra toppen av ovnen. Til sist ødela vi hvelvet, spadde det ut fra ovnsåpningen, hogde det opp og fikk det opp i bøtter. Hele prosessen tok noen få timer for en person, vesentlig enklere enn ved den første brenningen, fordi vi nå var trygge på at mesteparten av kalken var godt brent. Utbyttet ble i størrelsesorden 85-90%, om lag 700 kg godt brent kalk.

Temperaturdiagram fra den andre brenningen. Her er full logg fra brenningen.
Temperaturdiagram fra den andre brenningen. Her er full logg fra brenningen.

Viktig lærdom

Totalt produserte vi ca. 100 bøtter a 12 kg, dvs. ca. 1200 kg greit brent kalk til restaureringen og murerkurset på Fastings Minde i Bergen i slutten av mai. Det burde holde for muringen. Ved lesking og blanding med natursand/skjellsand vil det gi 4-5 tonn brukbar tradisjonsmørtel. Men vi har strevet og jobbet uforholdsmessig mye for å framskaffe denne mengden med brentkalk. Derfor må vi bruke all erfaring og kunnskap vi har fått ved de to brenningene, og tidligere brenninger, til å optimalisere for fremtiden.

100 bøtter brent Hyllestadkalk klar for murerkurs på Fastings Minde i slutten av mai.
100 bøtter brent Hyllestadkalk klar for murerkurs på Fastings Minde i slutten av mai.

Det er åpenbart at ovnen vår ikke er optimal. Den oppnår svært høye temperaturer i bakkant – så høye at beskyttelseslaget av leire på murverket blir glasert, dvs. omkring 1300 grader på det høyeste. Samtidig klarer vi ikke å få opp temperaturen til mer enn 7-800 grader i framkant. Dette har å gjøre med at ovnen er rektangulær, den er for «langstrakt», slik at trekken først og fremst farer opp i bakkant. Dette er i større eller mindre grad et problem ved all tradisjonsbrenning av kalk, nesten uansett hvordan ovnen er bygd. Men vi vet at kvadratiske og ikke minst sirkulære, nokså høye ovner scorer bra.

Vi må altså bygge om ovnen vår. Både for å bli mer effektive i brenningen og for at det ikke skal ta så mye tid å sortere ut godt brent kalk. Vi har gjennom de to brenningene fått en rekke ideer til ombygging, hvordan ovnen skal fylles med nokså småfallen stein og hvordan det skal brennes, for å gjøre ovnen mer effektiv slik at den kan brenne mer kalk på så kort tid som mulig. Det er et stort mål å redusere brennetiden til et minimum. For da bruker vi mindre energi (ved) og mindre arbeidsinnsats til å sortere god fra dårlig brent kalk. Da blir vi heller ikke så trøtte av all nattevåkingen – det å være brennvakt opptil flere netter i strekk

Det var nok akkurat det samme kalkbrennerne tenkte i middelalderen. Bygge bra ovner med høy kapasitet og med så kort brenntid som mulig. Gjennom mange tiår, opptil flere hundre år, med inspirasjon fra England og Kontinentet, klarte de det. Vi har bare holdt på i tre år. Det kreves mye tid for å få i stand god og effektiv kalkbrenning etter mønster fra middelalderen!

Tusen takk til alle som var med og gjorde kalkbrenningene mulige!

Tekst og foto: Per Storemyr, prosjektleder

Denne artikkelen er en del av vår rapportering til Riksantikvaren. I forståelse med RA legges rapporter i kalkprosjektet direkte ut på nettsiden vår. Her kan du se alle tidligere rapporter: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk

 

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.