Jula fyres inn! Med brenning av marmoren som ble brukt til gjenreisning av Ålesund etter bybrannen i 1904

Ålesund kirke, Rønnebergbua og julekalkbrenning i Kvernsteinsparken: Tuftet på marmor fra Eide!
Ålesund kirke, Rønnebergbua og julekalkbrenning i Kvernsteinsparken: Tuftet på marmor fra Eide!

Sist helg ble jula fyrt inn med den 10. kalkbrenningen siden vi startet dette heite håndverks- og forskningsarbeidet i Kvernsteinsparken for 3 år siden, solid støttet av Riksantikvaren. Nå ville vi se hvordan en ekstra grovkornet marmor egner seg til brenning: Marmor fra Eide på Nordmøre – den som ble brukt til gjenreisningen av Ålesund etter bybrannen i 1904. Lilleovnen vår fungerte fantastisk, men det tok tid å få marmoren gjennombrent, 22 timer. Det er fordi den er så grovkornet og delvis «gikk i grus». Så fikk vi samtidig et utmerket forskningsresultat, nemlig at alle grove marmorkorn er like grove etter brenning. Det har betydning for å forstå middelalderens kalktradisjoner. 6-7 bøtter fin, hvit kalk ble det. Tilgjengelig for alle som ønsker tradisjonskalk.

Eidemarmor og vår venn Per Gunnar Silseth

Området omkring Eide på Nordmøre har solide marmortradisjoner og er historisk mest kjent som leverandør av marmorblokk til gjenreisningen av jugendstilbyen Ålesund etter brannen i 1904. Men Eide har marmor- og kalkbrennertradisjoner fra lenger tilbake, i alle fall til 1800-tallet, kanskje til middelalderen? Hvor kom f.eks. marmoren og kalken i Tingvoll kirke fra? Den ligger drøye 40 km båtreise unna og har ikke mye marmor i sin umiddelbare nærhet. Forøvrig kom nok brentkalk til mørtel og muring i Ålesund etter 1904 i stor grad fra et sted med veldige brennetradisjoner, Larsnes på Sunnmøre.

Det store Visnesbruddet på Eide sett fra luften. Kilde: norgeibilder.no
Det store Visnesbruddet på Eide sett fra luften. Kilde: norgeibilder.no

I dag er det imidlertid helt andre dimensjoner over steinindustrien omkring Eide. Her er tre store steinbrudd som leverer ulike produkter til industrien og landbruket. Og ikke minst har det gjennom mer enn 100 år her vokst frem en av landets mest betydelige «gravsteinsindustrier». Steinverkstedene ligger på rekke og rad i Eide; her bearbeides stein fra hele verden.

Her har også stein- og skrifthogger Per Gunnar Silseth sitt tilhold, når han ikke er ute på veien med verkstedsbilen sin og reparerer gravstein. Per Gunnar er fast gjest i Hyllestad, og da treffes vi i verkstedet hos Torbjørn i Åfjordstein. Så går praten om stein. Og da praten for noen måneder siden kom inn på kalkbrenning, hadde Per Gunnar mangt å fortelle fra Eide. Det endte med at «jeg kan jo ta med noen blokker til dere!»

Den grove Visnesmarmoren

Dermed var julekalkbrenninga født. Snart kom Per Gunnar tilbake til Hyllestad med en 100-150 kg marmor fra det gigantiske Visnesbruddet mellom Eide og Lyngstad. Her driver Visnes Kalk AS på en stort sett hvit, grovkornet marmor. Det er en kalkspatmarmor, med ofte mer enn 98% kalkspat – den er altså svært ren. Men det finnes partier som er litt gråe, litt gule og litt røde.

Visnesmarmor til kalkbrenning: Ekstremt grovkornet til venstre, normalt grovkornet til høyre. Skala i cm.
Visnesmarmor til kalkbrenning: Ekstremt grovkornet til venstre, normalt grovkornet til høyre. Skala i cm.

Vi fikk levert av den hvite sorten, med kornstørrelser på omkring 0,5 cm, men også en del av den grå typen – med krystaller på opp til 2-3 cm. Den er altså svært grovkornet. Det passet oss utmerket, for vi har i den senere tid eksperimentert med brenning av grovkornet marmor, f.eks. marmor fra det historiske Skaftåbruddet på Osterøy.

Slik eksperimentering hjelper oss til å forstå hva som skal til for å brenne alle mulige marmorer på «middelaldermåten», underfyrt med ved i brennkammeret. Og slik kommer vi på sporet av håndverket kalkbrennerne utøvde i middelalderen.

I motsetning til den «tette» og finkornede Hyllestadmarmoren, har grovkornet marmor den leie tendens at den «forsukrer» under brenning. Kornene «glir fra hverandre» og alt «sukkeret» som dannes har en tendens til å ramle nedover og tette ovnen slik at det blir vanskelig å få god trekk. Det har vi løst med et enkelt system: Nemlig å lage luftekanaler når vi «bygger opp ladningen» i ovnen over hvelvet i brennkammeret. Altså når vi fyller ovnen med nedknuste marmorbiter på størrelse med en dobbel knyttneve og noe mindre.

Men ville dette funke for den ekstremt grovkornede Eidemarmoren fra Visnes? Ville den gå helt i grus?

Reparasjon av ovnen etter siste brenning

Siste brenning i Lilleovnen/Testovnen gjorde vi i august 2019. Det var den 7. brenningen i ovnen (vi har også to lange brenninger i Storovnen bak oss). Rett etter brenningen var ovnen så skadet at vi måte gjøre en gjennomgripende restaurering.

Fremfor alt var vitale deler bygget i kleberstein fra Otta (Pillarguribruddet) helt most av de høye temperaturene. Vi skiftet noe ut kleber med ildfaststein og benyttet ellers en leiremørtel (1:3 Vårdalleire:Lonelandsand), forsterket med 5-10% kalk, til å flikke og pusse. Til slutt slemmet vi hele det indre murverket med Hyllestadkalk. Dermed var ovnen god som ny!

Fylling av ovnen

Fredag 13. desember var det klart for fylling av ovnen med Eidemarmoren. Torbjørn, Leif og Per tok med seg slegger og godt mot for å knuse den ned til passende biter. Men motet sank litt da det første sleggeslaget viste at marmoren «forsukret» seg allerede da! Dette er nok ikke den samme kvaliteten som ble brukt til å bygge Ålesund etter 1904. For det var super marmor som har holdt seg bra i mer enn hundre år.

Så vi måtte være forsiktige med slagene og lirke ut passende biter. Fremfor alt måtte vi være svært påpasselige ved fylling av ovnen. Vi laget oss trekk-kanaler med «to tom to» i hvert hjørne av ovnen og sørget for at alle stein ble lagt slik at de ikke kunne falle ned i det tomrommet som oppstår når treet brenner opp, dette etter erfaring fra brenningen i august 2019.

Ellers sørget vi for at alle stein lå svært støtt, slik at de ikke kunne bevege seg når voldsom trekk skyter gjennom ovnen ved 1000 grader. Vi har erfaring med at bevegelse i marmorladningen slett ikke er av det gode. Da kan forsukringen skyte fart. Men steinene må jo heller ikke ligge for tett; da begrenser de trekken. Vi avsluttet med lett brenning i et par timer for å drive ut fukten av ovnen og marmoren. Det har regnet i Hyllestad de siste ukene.

Dagbrenning og muring av topplokk

Torbjørn, Leif og Per startet brenningen i 9-tiden lørdag morgen. Etter hvert kom det folk fra Kvernsteinslauget (for å forberede årsavslutning i Kvernsteinsparken på lørdagskvelden) og litt bygdefolk som ville ta en titt. Men rett før jul har jo folk bedre ting å ta seg til enn å brenne kalk!

Siden ovnen nå var tørr, så brant vi sterkt helt fra starten av. Vi jaget temperaturen i brennkammeret opp i 900 grader på 4-5 timer. Toppen fulgte med, den lå på 600 grader etter den samme tiden. Men det var ikke helt uten problemer å brenne. For vi hadde nemlig vind fra sør, altså motvind. Det betyr at trekken blir hindret, noe vi bøtte på ved å lage oss et ekstra langt brennkammer med hjelp av kleberblokker (se også brenningen i august 2019). Et langt brennkammer betyr bedre trekk. Det betyr også at vi kan fyre med 60 cm ved. Som før brukte vi tørr furuved (14-15% fukt).

Full guffe!
Full guffe!

I starten av brenningen, mellom 10 og 12 var det mye «småknitring» i marmoren. Det er mulig dette var små «eksplosjoner» fra vanndamp inne i marmorbitene når alle rester av fuktighet skulle ut, men det kan også være at det har med lett oppsprekking å gjøre. Ovnen selv ga ingen lyd fra seg. Den har etter så mange brenninger funnet sin «likevekt» og er fullstendig stillegående. Det ble registrert minimalt med oppsprekking på det ytre murverket.

I 12-tiden begynte vi arbeidet med å legge topplokk på ovnen. Vi har fått god erfaring med å tette godt på toppen, men la det være åpninger ved trekk-kanalene, slik at vi kan regulere, fremfor alt for å få varmen fremover i ovnen. I en slik enkel ovn vil jo mye av varmen gå mot baksiden. Utfordringen er å få den fremover, slik at all marmor blir gjennombrent.

Marmorflak gjøres klar til å dekke ovnen
Marmorflak gjøres klar til å dekke ovnen
Marmorlokk murt med kalkmørtel ferdig. Flammene slår voldsomt opp foran i ovnen
Marmorlokk murt med kalkmørtel ferdig. Flammene slår voldsomt opp foran i ovnen

I 16-tiden var dette arbeidet ferdig. Da hadde vi suksessivt lagt på tre-fire bøtter med flak av Hyllestadkalk og murt alt igjen med kalkmørtel, slik at det nå bare var på fremsiden at flammene slo voldsomt opp. Fra da av var flammene gjennom på fremsiden under praktisk talt hele resten av brenningen. Kun når vi var litt late med fyringen, eller når det hadde fylt seg med litt for mye kull og aske i brennkammeret ble det lite flammer (for lite trekk/oksygen). Vi tok ut ett trillebårlass med kull og aske tre ganger i løpet av hele brenningen; vi kunne sikkert ha gjort dette noe hyppigere, for det hadde god virkning.

Nattbrenning og testlesking

Vi holdt 900 grader nede og nådde 900 grader oppe etter 12 timer, ved 21-tiden. Da var årsavslutningen for Kvernsteinslauget i fin gang i Storehuset i Kvernsteinsparken. Bordet ved kalkovnen, under grindbygget, ble etter hvert fylt opp av mange folk som har vært med å brenne kalk helt fra starten i 2017. En kalkovn er et sosialt sted. Der det er bål og temperatur, der samles folk. Sånn har det vært gjennom hele historien.

En sotet gjeng med kalkbrennere i dårlig lys på kvelden. Stemningen er det ikke noe å si på
En sotet gjeng med kalkbrennere i dårlig lys på kvelden. Stemningen er det ikke noe å si på

Folk tok et tak med fyring, hjalp til med å holde temperaturloggen ajour, kjørte vekk glødende kull. Det var god stemning, høy temperatur og vi mente at dette burde bli solid rekord. Siste rekord er 17 timer brenning; vi burde altså være ferdige i 2-tida natt til søndag. Slik gikk det ikke.

Morten Askvik og undertegnede holdt fortet gjennom natten, og da vi tok ut en bit på toppen foran i ovnen kl. 2, viste det seg at den ikke var leskbar i det hele tatt. Biten falt bare sammen til grus da vi prøvde med vann, uten at det ble det fine «limet», den fine pastaen som karakteriserer lesket kalk. Så vi hadde bare en ting å gjøre – fyre videre. Vi tok ut kull og aske nok en gang. Og fyrte. Og fyrte. 900 grader og mer over hele linjen. Fin stund mens det lakket mot morgen Kl. 6 prøvde vi igjen. Nå lesket det så det suste! Det tok altså bare tre timer fra siste forsøk.

Kl. 2 var marmoren ikke leskbar (venstre), kl. 5 gikk det greit
Kl. 2 var marmoren ikke leskbar (venstre), kl. 5 gikk det greit

Så roet vi det hele ned, sluttet å fyre, dekket ovnen med bølgeblikk i tilfelle regn, ryddet opp og sa oss enige i at brenningen hadde vart i noe sånt som 22 timer.

Hvorfor tok det lengre tid enn ventet?

Selv om vi hadde noe motvind fra sør og litt problemer med trekk, så viser temperaturloggen at dette var en av de mest optimale brenningene vi noen gang har gjort i Lilleovnen. Da kan det bare være en ting som er årsaken til at brenningen tok lengre tid enn ventet. Nemlig at det ikke er helt lett å brenne svært grovkornet marmor.

Temperaturdiagram for brenningen. Merk at det ikke var mulig å måle "Topp (bak)" etter at vi hadde murt topplokket. Målingene er gjort med IR-termometer og er kun veiledende. Erfaringer viser at vi trolig måler for lave temperaturer. Hele loggen kan lastes ned.
Temperaturdiagram for brenningen. Merk at det ikke var mulig å måle «Topp (bak)» etter at vi hadde murt topplokket. Målingene er gjort med IR-termometer og er kun veiledende. Erfaringer viser at vi trolig måler for lave temperaturer. Hele loggen kan lastes ned.

Ved brenning skal all karbondioksid i marmoren ut. Om man har en finkornet stein, så vil det totale overflatearealet på kornene være mange ganger høyere enn i grovkornede stein; dessuten vil antall mikrosprekker mellom alle små enkeltkorn være svært mye høyere. Det betyr at i en finkornet stein, så har karbondioksid-gassen kort vei «å stikke av på». Hypotesen er altså at det tar lengre tid i en grovkornet stein for karbondioksidet å «finne veien ut». Da må man rett og slett brenne litt lengre.

Uttak av brentkalken – grus!

I 15-tiden på søndag var ovnen kjølt nok ned (ca. 200 grader) til at det var forsvarlig å ta ut brentkalken. Vi startet med å fjerne det murte topplokket av Hyllestadmarmor og fant raskt ut av at ca. halvparten av lokket var brent – to bøtter murkalk til oss!

Vi fant også ut at selve ladningen av Eidekalk kun hadde sunket 5 cm gjennom brenningen og at alle trekk-kanaler var intakte. Vi hadde altså klart å lage en nokså stabil oppfylling av marmorbiter som ikke beveget seg mye under brenningen.

Den ferdig brente marmoren etter fjerning av topplokket. Hvit og fin! (brun "sand" er fra pulverisert kalkmørtel fra topplokket)
Den ferdig brente marmoren etter fjerning av topplokket. Hvit og fin! (brun «sand» er fra pulverisert kalkmørtel fra topplokket)

Men da vi skulle ta ut steinene, berørte dem, så falt svært mange til grus mellom hendene våre. Nedover i ladningen kunne vi også se at det hadde blitt nokså mye grus under brenningen. At vi i det hele tatt klarte å opprettholde god trekk gjennom hele natten hadde altså i stor grad med trekk-kanalene å gjøre. Vi tok ut alt, også den gjennombrente grusen, 6,5 bøtter. Totalt, med topplokket, nær 90 kg brent kalk. Det er flere hundre kvadratmeter kalkmaling. Bra for en testovn. Men naturligvis veldig lite når en sammenligner med virkelig produksjon: Mange tonn var vanlig for en flere-dagers-brenning i middelalderen.

Straks vi begynte å ta ut brentkalken pulveriserte den mellom fingrene - og raste ned i brennkammeret
Straks vi begynte å ta ut brentkalken pulveriserte den mellom fingrene – og raste ned i brennkammeret

Ovnen holdt seg forøvrig forbausende godt. Det har nå, mange dager etter brenningen, kun kommet noen sprekker i pussen innvendig. En av årsakene til dette er trolig at reparasjon før brenning skjedde allerede i august (se over) og derfor har mørtel og puss fått tid til å herde noenlunde. Ofte har vi nok reparert ovnen for kort tid før brenning.

Lærdom

En viktig lærdom: Det er vanskelig å brenne grovkornet marmor uten å ha et system for trekk gjennom ladningen. En annen viktig lærdom: Marmoren går ikke alltid fullstendig i grus før man berører den, beveger den. Gjennom brenningen, om det er stabile forhold, så holder steinene og ladningen ofte «formen». Det er først når en «roter» at det for alvor blir grus.

Litt tilsvarende gjelder selve ovnen. Like etter brenning ser en tradisjonell kalkovn ofte ut til å være noenlunde uskadet. Men så snart temperaturen går ned og det kommer fuktighet til, så utvider materialene seg (stein, leire, kalkmørtel, noen ganger tegl) og det kan bli sprekker, pulverisering og noen ganger bare «grøt». Men det er naturligvis avhengig av hva slags materialer man benytter og hvordan de er bearbeidet. Sandstein kan ha bedre ildfastegenskaper enn de fleste andre. En moderne ildfaststein vil sjelden få slike problemer. Men så fantes da heller ikke slike stein i middelalderen.

Vi prøver å gjenskape brenninger med materialer som var i bruk i middelalderen, selv om vi også tar noen snarveier med ildfaststein.

Et viktig forskningsresultat

Marmorladningen holdt stort sett formen gjennom brenningen. Det gjorde også alle de grove kalkspatkrystallene i steinene. Det var ingen tegn til at krystallene ble mindre eller endret seg under brenningen. De hold sin form. Dette er et viktig forskningsresultat.

Svært grovkornet, brent Eidemarmor
Svært grovkornet, brent Eidemarmor

Det er nemlig slik at på mange middelalderkirker og -klostre, så finner vi en mengde ubrente og halvbrente stein som har blitt brukt til å lage mørtel, sammen med steinen som er fullstendig brent. Dette er fordi mange ovner i middelalderen ikke alltid var så effektive. Noen deler av ovnene fikk ikke de temperaturene som er nødvendig for å lage brent kalk (ca. 850 grader). Men man brukte likevel alt som kom ut av ovnen.

Derfor finner vi ofte store biter av halvbrent eller ubrent kalk i murene. For eksempel på Selja kloster. Her er de ubrente bitene av finkornet marmor. Og dermed kan vi nå konkludere med at kalken til Selja ikke kom fra en grovkornet marmorforekomst, slett ikke fra Eide. Den kom fra en finkornet forekomst. Men fra hvor? Det er et spørsmål mange ønsker å få svar på i tiden som kommer.

Bruk: Ta kontakt om du vil ha brentkalk

Vi brenner inntil nå ikke kommersielt, vi driver et prosjekt støttet av Riksantikvaren for å øke interessen for tradisjonskalk. Vi kan også drive brenneprosjekter med andre aktører. Så stiller vi den brente kalken til rådighet for dere som trenger den. Mure, kalke en fasade, et fjøs, ei grue, en bakerovn – hva som helst som trenger tradisjonskalk. Ta kontakt, og vi gir deg kalk så langt lageret rekker (vi har noe, men ikke mye, etter stor avsetning i 2019). Vi stiller bare en betingelse: At du rapporterer muntlig/skriftlig og med noen fotos om hvordan jobben ble gjort – og hvordan resultatet ble.

Takk til:

  • Per Gunnar Silseth for levering av Eidemarmor.
  • Ørjar Eiken for tørr furuved.
  • Torbjørn Løland, Leif Akse, Morten Askvik og mange andre for fylling av ovn og brenning gjennom dag og natt.
  • Frøydis Akse, Mal Dickson, Oddvin Kverhellen og mange andre for organisering av Kvernsteinslaugets samtidige avslutningsfest, og dermed for «tilgang til brennere» utover kvelden!
  • Franziska Rüttimann som øverste ansvarlige og tilrettelegger.
  • Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner ved Inger Marie Aicher-Olsrud for støtte til prosjektet.

Tekst og foto: Per Storemyr, prosjektleder

Denne artikkelen er en del av vår rapportering til Riksantikvaren. I forståelse med RA legges rapporter i kalkprosjektet direkte ut på nettsiden vår. Her kan du se alle tidligere rapporter: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.