Mangfold i kalk: Brenning av Skaftåmarmor fra Osterøy

Sverre Guldberg fra Universitetet i Stavanger gliser ved uttak av Skaftåkalk fra den lille ovnen i Kvernsteinsparken: Alt gjennombrent!

Vi brenner kalk som aldri før. Grunnen er at vi må produsere tradisjonskalk for restaurering og kurs for murere i Bergen i slutten av mai. Vi har allerede produsert mer enn ett tonn brent Hyllestadkalk i april 2020. Denne er beige/brunlig og egner seg til fuging. Til slemming og hvitting trenger vi hvit kalk. Slik marmor finner vi i Skaftåbruddet på Osterøy. Vi trenger ikke så mye slik kalk. Derfor benyttet vi den lille ovnen vår til brenning 6-7 mai. Vi brant unna 100 kg på ett døgn – i samarbeid med Sverre Guldberg fra Arkeologisk Museum ved Universitetet i Stavanger. Sverre er doktorgradsstudent med tema tradisjonell kalkbrenning. Vi er glade for å kunne gi Sverre av erfaringene våre, slik at dette tradisjonelle håndverket kan ha en framtid i Norge!

Kalkens mangfold

Siden 2018 har vi brent åtte ganger, med mange forskjellige kalktyper, i den lille kalkovnen vår (og fire i storovnen siden 2017). Den lille ovnen er nå optimalisert og vi vet at det trengs en brenntid på 17-24 timer, avhengig av kalk/marmortype, hvordan ovnen blir fylt, vedtype – og ikke minst værlag. Skaftåkalk har vi også brent før, så nå hadde vi en liten «produksjonsbrenning», og ikke minst en «lærebrenning» både for oss selv og for Sverre Guldberg, som sto på dag og natt med fyringen!

Det er flott at vi i Norge har en doktorgradsstudent som Sverre med tema tradisjonell kalkbrenning. Vi trenger praksis, men også et solid, teoretisk grunnlag for å kunne gjenoppta eldre måter å brenne kalk på, ikke minst sett i et perspektiv av mangfold. I gamle dager hadde vi flere dusin, kanskje hundrevis av små- (og stor-) produsenter av brent kalk i Norge. Omtrent som ved produksjon av lokalmat. I dag har vi en eneste produsent av brent kalk i landet, der slik kalk kun er et biprodukt. Mesteparten av kalk til bygging og restaurering kommer fra utlandet. Selvforsyningsgraden av kalk er ekstremt mye lavere enn de 40-50% som gjelder mat.

Sammen med flere andre aktører i Norge er Kvernsteinsparken – og Sverre – opptatte av dette temaet. Derfor forsker vi på historien, vi bygger små kalkovner, brenner ulike kalktyper (ofte marmor, som er viktig i Norge). Vi eksperimenterer og produserer, men foreløpig kun til spesielle prosjekter. Vi må bygge større ovner og ta tilbake det nødvendige mangfoldet vi trenger for større restaureringer i fremtiden: Det er bedre å restaurere en gammel bygning med en kalk håndverksmessig produsert lokalt, regionalt eller nasjonalt – enn med et industriprodukt importert fra hvorsomhelst på kloden. Det er sistnevnte vi stort sett bruker i dag.

Vi restaurerer ofte med produkter vi knapt aner opprinnelsen til. På bygninger som alle ble oppført med lokal og regional kalk i gamle dager.

Forberedelser

Vi kjenner imidlertid godt til Skaftåkalk på Osterøy! Det har vi skrevet om tidligere. Skaftå ble brukt for bygging i Bergen, kanskje fra middelalderen, i alle fall fra 1800-tallet, og på 1900-tallet var de etter hvert store bruddene produsent for smelteverksindustrien i Odda.

Bruddene på Skaftå ble nedlagt for mange år siden. Men det er flott, hvit kalk og derfor har vi båret ut noen hundre kilo fra bruddområdet. Nå skulle resten vi hadde liggende på lager brennes for å bli til slemming og hvitting, som del av restaureringen av Fastings Minde i Bergen.

Sverre fyller ovnen med hvit marmor fra Skaftå på Osterøy. Trestokkene blir til trekkanaler når de brenner opp.

Vi hogde opp kalken – en grovkornet marmor – med slegger, la snaut 100 kilo i ovnen som vi rett før hadde reparert med leiremørtel innvendig. I hjørnene bygde vi inn trekk-kanaler. Vi hadde ikke nok til å fylle helt, så vi la litt Hyllestadkalk på toppen. Så fyrte vi veldig forsiktig opp kl. 16. Marmoren var klissvåt og trengte noen timer med lave temperaturer, 3-500 grader, for å bli tørr og fin til virkelig brenning; for å omvandles til brent kalk på mer enn 850 grader.

Sverre slemmer ovnen med beige Hyllestadkalk mens vi småfyrer for å tørke hvite Skaftåkalk til brenning.

Samtidig med tørkingen drev vi med andre arbeider. Tok imot to storsekker furuved fra Ørjar Eiken, la den opp ved ovnen – som vi også gjorde «fin». Den lille kalkovn vår har vært gjennom en vinter og fått skader fra mye regnvær og frost. Alt ble utbedret – med leiremørtel og Hyllestadkalk, slik ovnen er bygd. Til sist slemmet Sverre opp hele ovnen med vår lokale, beige kalk. Viktig med fin ovn når det skal brennes tradisjonskalk!

Men dette er faktisk viktig: Restaurering med kalk og leire er enkelt, og om ikke restaureringen holder så lenge, så er videre restaureringer like enkle. Å vedlikeholde med tradisjonsprodukter er ofte vesentlig enklere enn å benytte industriprodukter. Vårt lille eksempel er en kalkovn som skal motstå store påkjenninger opp til flere titalls ganger – fra 1000 grader til frost. Det hadde vært umulig å vedlikeholde ovnen om den hadde vært bygd med f.eks. moderne sement. Da måtte vi ha totalfornyet den med jevne mellomrom. Ikke særlig bærekraftig. Tilsvarende gjelder egentlig også for bygninger.

Brenning

Etter fire timer med småbrenning anså vi marmor og ovn tørr nok, slik at vi kunne drive temperaturen opp. Vi nådde 850 grader i brennkammeret kl. 22, med grei trekk fra nord. Flammegjennomslag og god glød i marmoren var der fra omkring 22. Det er tidspunktet for å legge på «topplokk» for å holde på varmen. Topplokket ble laget av marmorplater som vi murte igjen på baksiden med kalkmørtel for å drive trekken framover i ovnen. Trekk styrte vi ellers ved å legge på plater over små åpninger for å få så jevn temperatur som mulig i ovnen. Etter hvert åpnet vi for trekk-kanalene bak i ovnen: Det skjedde da vi var sikre på at alle deler av ovnen hadde noenlunde lik trekk.

Full fyr i ovnen midt på natten. Lgg merke til brennkammeret, som har et langt, enkelt "forkammer" bygd med kleberstein. Vi setter det opp på fem minutter før hver brenning. Det gir bedre trekk. — Full fyr i ovnen midt på natten. Lgg merke til brennkammeret, som har et langt, enkelt «forkammer» bygd med kleberstein. Vi setter det opp på fem minutter før hver brenning. Det gir bedre trekk.

Gjennom brenningen holdt vi det på ca. 1000 grader i brennkammeret, avbrutt av en episode med uttak av kull og aske på formiddagen dagen etter. På toppen av ovnen var det vanskelig å måle temperatur, men vi anslår at vi nådde 850 grader under topplokket kl. 7 på morgenen. Så var det å fyre jevnt videre, holde flammene oppe på toppen. Dette var ikke så lett, da vi bare hadde 30 cm ved tilgjengelig. Det er lettere å fyre med 60 cm skier, ikke minst når det gjelder å alltid sørge for mye luft mellom skiene ved hvert ilegg, ofte hvert 5. minutt. Dette for å få brukt energien i veden og hindre at det bygger seg opp for mye kull og aske. Vi brukte omkring en storsekk ved, en drøy kubikkmeter.

Mot slutten av en brenning ser vi ofte at flammene "danser" rolig på toppen av ovnen. Det indikerer at det nærmer seg slutten. — Mot slutten av en brenning ser vi ofte at flammene «danser» rolig på toppen av ovnen. Det indikerer at det nærmer seg slutten. Fargen på flammene endrer karakter gjennom brenningen, fra rød-oransje til gullige og over mot det gul-fiolette og litt blålige. Vi har for lite erfaring til å kunne forklare dette, men det har nok å gjøre med temperatur på toppen og at vi over 850 grader driver ut CO2 av kalken. Jo høyere temperatur og mindre gjenværende CO2, jo mer «dansende», klare flammer.

Temperaturdiagram fra brenningen. Vi bruker lasermåler og den gir ikke absolutte temperaturer. Dessuten er det vanskelig å måle på toppen av ovnen, noe vi har antydet ved å "fargelegge" omkring kurven. Ful logg fra brenningen kan lastes ned som PDF. — Temperaturdiagram fra brenningen. Vi bruker lasermåler og den gir ikke absolutte temperaturer. Dessuten er det vanskelig å måle på toppen av ovnen, noe vi har antydet ved å «fargelegge» omkring kurven. Full logg fra brenningen kan lastes ned som PDF.

Kl. 13:30 testlesket vi en liten bit tatt ut helt oppe framme i ovnen. Den var mer eller mindre gjennombrent. Kl. 16 testet vi også en litt større bit av Skaftåkalk på toppen bak – helt gjennombrent. Dermed var det på tide å avslutte brenningen. Etter de fire timene med tørking i starten, brukte vi altså 20 timer. Det er lengre enn de 5+17 timene vi brukte på en tilsvarende brenning av Skaftåkalk sommeren 2019 og det har sine klare årsaker.

Innsyn i en kalkovn på slutten av brenning. Vi kan bedømme om kalken er gjennombrent ved å se på gløden (med fare for å svi hår og ansikt!): Gult er helt gjennombrent, oransje trenger kanskje litt mer tid, men kan bli brukbar, rødlig og mørkere er ikke gjennombrent. Dette er tilsvarende som når man bedømmer temperatur på glødende jern i en smie. — Innsyn fra toppen av kalkovnen mot slutten av brenningen. Vi kan bedømme om kalken er gjennombrent ved å se på gløden (med fare for å svi hår og ansikt: Gult angir en temperatur på over ca. 900-1000 grader, oransje 800-900 grader, mer rødlig omkring 7-800 grader og mørkere under 700 grader. Dette er tilsvarende som når man bedømmer temperatur på glødende jern i en smie. Vi har jobbet og jobber videre med å etterprøve fargeskalaen ved temperaturmålinger med lasermåler og å ved ta å ut kalkbiter med ildtang for testlesking.

Vi har åpnet deler av topplokket og ser ned i en glødende ladning av brent kalk. Fyring er avsluttet og temperaturen synker raskt. Alt det oransje er gjennombrent. Bitene på toppen er kun ment som lokk for å holde på varmen under. — Vi har åpnet deler av topplokket og ser ned i en glødende ladning av brent kalk. Fyring er avsluttet og temperaturen synker raskt. Alt det oransje er gjennombrent. Gjenværende småplater på toppen er kun ment som lokk for å holde på varmen under.

Uttak av marmor og vurdering av brenningen

Vi ventet et knapt døgn før vi tok ut brentkalken. Uttak gikk greit, siden ovnen var kjølnet godt ned. Og nå forsto vi hvorfor det hadde gått litt tregt med fyringen: Da vi la inn marmorbitene brukte vi opp alt vi hadde av Skaftåkalk. Det betyr at vi også la inn svært små biter, før vi supplerte med Hyllestadkalk. Ved brenningen sommeren 2019 brukte vi større biter, og kun av Skaftåkalk.

Blikk ned i ovnen ved uttak av den brente kalken. Vi la i for små biter, noe som begrenset trekken og økte brenntiden. — Blikk ned i toppen av ovnen ved uttak av den brente kalken. Vi la i for små biter, noe som begrenset trekken og økte brenntiden. Hvitt er Skaftåkalk, gråbrunlig Hyllestadkalk, som bare er lagt i helt på toppen.

Store biter kan det ta lengre tid å brenne helt gjennom, med siden man har fordelen av mye luft mellom bitene, så blir trekken bedre, temperaturen blir høyere på toppen og dermed kan brenningen likevel gå raskere. Når vi sammenligner de to brenningene, så er det åpenbart at større biter er bedre, for sommeren 2019 fikk vi til og med brent store deler av topplokket. Det skjedde ikke ved brenningen nå.

For Skaftåkalk er det altså en klar fordel å legge i relativt store biter, i størrelsesorden en knyttneve eller noe mindre. Dette har vi også tidligere hatt kunnskap om, men nå ville vi altså bruke opp all tilgjengelig, opphogd marmor på lageret vårt – noe som førte til at vi tettet ovnen litt for mye og fikk dårligere trekk

Man kan kalle det et lite arbeidsuhell. Men det kommer også av at vi er litt ute av trening. Det er mange måneder siden vi har fyrt i den lille ovnen. Det er generelt noe viktig i dette, nemlig at kalkbrenning var et gammelt håndverk som kun kan beherskes ved å kjenne ovn og materiale til fingerspissene – og så drive med mengdetrening, med hyppig brenning, for å optimalisere.

Men brentkalk fikk vi jo! 60 kg fin og hvit Skaftåkalk som lesket med futt og fanfare! Det skal bli spennende å se hvordan den fungerer til slemming og hvitting i Bergen senere i mai.

Boblende, kokende lesking av hvit Skaftåkalk. Kalken er nokså "eksplosiv" og leskes best når den er litt neddykket i vann. — Boblende, kokende lesking av hvit Skaftåkalk. Kalken er nokså «eksplosiv» og leskes best når den er litt neddykket i vann.

Tusen takk til Sverre Guldberg for hard jobbing og godt kompaniskap! Og takk til alle som kom en tur innom for å ta en kalkprat.

Tekst og foto: Per Storemyr, prosjektleder

Denne artikkelen er en del av vår rapportering til Riksantikvaren. I forståelse med RA legges rapporter i kalkprosjektet direkte ut på nettsiden vår. Her kan du se alle tidligere rapporter: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk. Brenning for Fastings Minde er også i et samarbeid med Universitetet i Bergen og Haakon Aase Tørrmuring.