Tradisjonell restaurering med «hjemmebrent» kalk fra Hyllestad og Osterøy: Kurs for 12 murere i Bergen

Pusspåkast med et smil! Murerlærling Martin Rebnord Pedersen i sving under kalkkurset.
Pusspåkast med et smil! Murerlærling Martin Rebnord Pedersen i sving under kalkkurset.

Den siste uka i mai var 12 murere i sving for å restaurere den store 17-1800-talls grunnmuren på det fredede lysthuset Fastings Minde i Bergen. Hele huset, i hovedsak et tradisjonelt trebygg, er for tiden under restaurering i regi av Eiendomsavdelingen ved Universitetet i Bergen. Arbeidet var organisert som et praktisk kurs i restaurering med tradisjonelle materialer: Tradisjonsbrent kalk fra Hyllestad og Osterøy, produsert i Kvernsteinsparken i april/mai. Kurset inneholdt det meste en murer må kunne om behandling av gamle murer og tradisjonskalk: forbehandling, lesking, blanding, spekking, komprimering, pusspåkast, skuring, slemming og hvitting – og etterarbeid i form av vanning, deretter mer hvitting. Kurset var et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, som eier Fastings Minde, Norsk Kvernsteinsenter og Hakon Aase Tørrmuring. Her er full rapport!

Hvorfor kalk?

Kurset rettet seg mot aktive murere og lærlinger og mer enn 20 (!) murere, de fleste fra Bergen, hadde opprinnelig meldt seg på. Dessverre kunne ikke kurset ta flere enn 12, på grunn av coronaviruset og smittevernsituasjonen. Antallet påmeldte vitner om et stort ønske fra dagens murere om å lære seg å bruke tradisjonskalk, for å forstå hele prosessen fra brenning av lokal/regional marmor (metamorf kalkstein), til bruk av brentkalken i mørtel, puss, slemming og hvitting på muren. Håndtering av tradisjonskalk er nokså annerledes enn det å benytte dagens industriprodukter, som gjerne kommer i pulverform i sekker fra store fabrikker, oftest i utlandet. Da er det ofte bare å blande med angitt mengde sand og vann og sette i gang arbeidet.

På byggeplassen: Det diskuteres, det blandes kalk!
På byggeplassen: Det diskuteres, det blandes kalk!

Brent tradisjonskalk må imidlertid leskes, blandes med «passe mengde» lokal/regional natursand, vann og så «godgjøres» ut fra erfaring, slik at konsistens og bearbeidbarhet av mørtel, puss og slemming blir slik den skal være. Har man erfaringen, så er det ikke mye vanskeligere enn å benytte industriprodukter. Det vesentlige ved å jobbe tradisjonelt, med kalkprodukter, som da muren på Fastings Minde ble oppført for et par hundre år siden, er at det gir oss en viss forutsigbarhet for at den langsiktige holdbarheten av arbeidet blir bra, og dermed kan de langsiktige kostnadene bli lavere.

Dette er ikke minst knyttet til at det er nokså lett å vedlikeholde en mur som er restaurert med omtrent det samme den opprinnelig ble bygd med. Man vil over tid få skader, kanskje store skader, men da kan de «flikkes» med de «gammeldagse» kalkproduktene. Man trenger ofte ikke gjennomgripende restaureringer, som når det f.eks. er benyttet moderne, harde sementprodukter. Kalkbehandlede murer er «lette og luftige» og lar seg vedlikeholde. Det er økologi i praksis.

Grunnmuren på Fastings Minde

Fastings Minde ble opprinnelig ferdigstilt i 1791 og er senere utvidet og ombygget. Lysthusets kjelleretasje er delvis gravd ned i en skrånende bakke på Sydneshaugen, slik at framsiden mot sørvest har en 25 m lang grunnmur med en høyde på omkring 2 m. Grunnmuren ble bygd og senere utvidet med lokal, bergensk naturstein (grønnstein, glimmerskifer, kvartsitt), småfallen, ubearbeidet stein, pinnet i fugene med mindre stein; en nokså typisk grunnmur, omkring meteren tykk, fra 17-1800-tallet.

Muren ble etter alt å dømme opprinnelig oppført som en tørrmur med vange utvendig og innvendig (kistemur) og med en del jord i kjernen. Senere ble det benyttet kalkmørtel til fuging, spekking, pussing, slemming og hvitting for å holde muren i god stand, slik tradisjonen var, helt siden middelalderen. Observasjoner og analyser viser at den gamle kalkmørtelen er lett beige i fargen, svært «feit» (høyt kalkinnhold) og med tilslag av svært fin til nokså grov natursand iblandet litt skjell (fra en ukjent, lokal sandforekomst). Kalken er brent fra marmor, og analyser av Torben Seir viser at det kan dreie seg om en dolomittisk marmor, dvs. en marmor som har et visst innhold av mineralet dolomitt (magnesium-kalsiumkarbonat) i tillegg til kalsitt (kalsiumkarbonat). Som vanlig i gamle dager ble ikke all marmor brent godt i de enkle ovnene som den gang var i bruk, derfor er det «kjerner» av ubrent marmor i den gamle kalken i grunnmuren.

Utover 1800-tallet og 1900-tallet ble muren reparert mange ganger. Den gamle kalken forvitret og ble i flere omganger erstattet med tett og hard sementmørtel og andre industriprodukter, som sementslemming og ulike malingstyper (inkl. linolje) for å holde muren «fin» og i god stand og gi en jevn muroverflate. Dette er vanlig på gamle murer, men slike produkter er sjelden «kompatible» med den gamle kalken, derfor var ikke reparasjonene særlig vellykkede. Før vårt kalkkurs var muren i dårlig stand.

Den forvitrede muren før arbeidet ble satt i gang. Foto: Åse Tveitnes
Den forvitrede muren før arbeidet ble satt i gang. Foto: Åse Tveitnes

Å hogge vekk gammel sementmørtel

Grunnmuren på Fastings Minde er et klassisk eksempel på en gammel kalkmurt natursteinsmur, der murlivet «synes» bak puss og maling, som senere er forsøkt reparert med sement, til liten nytte. Derfor består den første fasen i restaurering av slike murer i å fjerne all sement. Det er ikke alltid lett. Sement er et hardt material, i mange tilfeller nå en derfor benytte «pigging» for å fjerne den. I vårt tilfelle var det ikke nødvendig å gå så hardt til verks. Men med håndverktøy, hammer og meisel, tok det dager å fjerne sementen.

Den største delen av dette arbeidet ble utført av Berit Bruvik og John Ove Kyte i 2019, etter at en mindre del av muren, som var svært skadet, ble demontert og bygget opp igjen. Dette arbeidet ble ledet av Haakon Aase, som var ansvarlig håndverker for alt murarbeid, også ved håndverkskurset. Siden den tid har muren gått gjennom nødvendig opptørking. Ytterligere vekkhogging av litt sement ble utført på kursets første dag, mandag 25. mai. Vi klarte ikke å hogge vekk absolutt all sementmørtel og gammel maling som satt tungt på steinene. Men vi fikk vekk det meste.

Murkrone, blybeslag og vannbord

Grunnmuren stikker litt ut over den panelte treveggen, som nå er restaurert av tømrerne engasjert ved restaureringen av Fastings Minde. Utstikkende murverk er ikke uvanlig, men nokså uheldig med tanke på regn og frost. Derfor ble murkronen, etter at sement var fjernet, bygd opp med kalkmørtel (Hyllestadkalk) i 2019 og deretter slemmet/hvittet (Osterøykalk). Deretter satte tømrerne inn et blybeslag over murkronen. Musenetting kom på plass og ved legging av panel på veggen, ble det tilpasset et langt vannbord i flukt med muren.

Det opprinnelige vannbordet var noe annerledes enn det nye, som altså ble satt inn for å skjerme grunnmuren mot det verste regnværet og vanndryppet. Vannbordet er en tanke for kort/tynt, det beskytter muren en tanke for lite. Men dette kan og bør man gjøre noe med, rett å slett ved skjøte på for at bordet blir litt bredere og beskytter muren bedre.

Muren rett før kurset: Restaurert trevegg med vannbord, murkronen restaurert med kalk, innlagt blybeslag og musenetting
Muren rett før kurset: Restaurert trevegg med vannbord, murkronen restaurert med kalk, innlagt blybeslag og musenetting

“The devil is in the detail!”

Under inspeksjon av muren i begynnelsen av kurset la vi merke til at deler hadde mye grønnalger på steinene. Den viktigste årsaken var en defekt nedløpsrenne på den vestre delen av huset. Denne hadde forsynt muren med mye fuktighet, inn under det beskyttende stillaset. Nedløpsrøret er (forhåpentligvis!) blitt reparert, men verre var det med alle grønnalgene som trivdes i fukten.

Vi kan jo ikke restaurere en mur med tradisjonskalk når det er grønske på steinene. Grønsken må vekk, slik at det kan bli god heft til den nye kalkpussen. Grønske kan en fjerne med ulike kommersielle vaskemidler, bedre med etanol (som en lar virke i noen timer). Vi hadde ikke tilgang til slike midler rett før restaureringen/kurset skulle i gang. Derfor skurte vi mesteparten av grønsken vekk med det vi hadde for hånden, sterkt alkalisk kalkvann og stålbørster. Mer grunnleggende er denne lille hendelsen en påminnelse om at «the devil is in the detail». Tradisjonshåndverk – og et hvilket som helst håndverk – er avhengig av at alt er på stell om resultatet skal bli bra.

I framtiden er det viktig at takrenner og nedløpsrenner holder standarden. Det er mye regn i Bergen, omkring 2500 mm i året. Våre observasjoner tyder på at rennene er underdimensjonerte i forhold til hva Fastings Minde må tåle av regnvær, derfor bør en nok sørge for at tak- og nedløpsrenner får de dimensjoner bygget fortjener.

Nitidig vekkskrubbing av grønnalger på steinoverflater. Det innfelte bildet viser at mesteparten lot seg skure vekk
Nitidig vekkskrubbing av grønnalger på steinoverflater. Det innfelte bildet viser at mesteparten lot seg skure vekk

Valg av kalk til restaureringen

Bergen fikk fra middelalderen av og på 17-1800-tallet kalk til bygging fra Marmorøyen (Nordåsvatnet) nær byen, fra det store «kalksenteret» i Sunnhordland og trolig fra Osterøy. Her er det ingen kjente dolomittiske marmorer, men man kan ikke utelukke at de finnes. Dolomittisk marmor treffer man imidlertid på i Hyllestad, som har den eneste forekomsten av marmor mellom Osterøy og Sunnmøre. Her foregikk det kalkbrenning mellom 1890 og 1945, bl.a. for bruk til muring i Bergen, nokså sannsynlig også lenger tilbake i tid. Den gamle kalkdriften her er grunnlaget for de eksperimentelle prosjektene med ny kalkbrenning i gamle ovnstyper som er utført i Hyllestad (Kvernsteinsparken) siden 2017. Se full oversikt her: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk/.

På grunn av et visst jerninnhold og et lite innhold av silikatmineraler, gir Hyllestadmarmoren en beige brentkalk, med såkalt svake hydrauliske egenskaper. Det betyr også at den blir litt hardere enn en helt ren kalk, noe som gjelder nesten alle marmorer på Vestlandet. På grunn av fargen egner Hyllestadkalken seg best til muring og spekking, og for dette formålet ble den valgt for restaureringen av Fastings Minde. Kalken ble brent i to omganger i april 2020. Til slemming og hvitting trenger man en hvitere kalk. Slik kalk (kalkspatmarmor) finnes i de gamle bruddene på Osterøy (Skaftå). Kvernsteinsparken har etter hvert fått god erfaring med brenning av denne kalken, vi har båret den ned fra bruddene, kjørt den til Hyllestad og i begynnelsen av mai 2020 brant vi en liten ladning for bruk til slemming og hvitting på Fastings Minde.

Det å bruke ulike kalktyper til ulike typer arbeider var ikke uvanlig i gamle dager. På Gotland, med sin sterke kalktradisjon, hadde man «gråkalk» og «hvitkalk», førstnevnte til muring og spekking, sistnevnte til slemming og hvitting. Også i Hamarregionen, der det var store kalktradisjoner i gamle dager, har det blitt observert noe tilsvarende. I gamle dager var det et stort lokalt og regionalt mangfold i kalkens verden. Noe av dette tok vi med oss for restaureringen av Fastings Minde.

Og vi hadde et forbilde på Fastings Minde selv. I 2019 ble deler av kjellermuren innvendig spekket, slemmet og hvittet med både brent Hyllestad- og Osterøymarmor, et arbeid utført av Berit Bruvik og John Ove Kyte. Muren ble fin, med murlivet flott synlig under slemming og maling! Men dette var et innendørsarbeid, på en mur som ikke er utsatt for regn og frost. Utendørs murer må tåle slikt.

Berit Bruvik og Ove Kyte gang med å spekke og kalke den innvendige delen av grunnmuren på Fastings Minde i 2019
Berit Bruvik og Ove Kyte gang med å spekke og kalke den innvendige delen av grunnmuren på Fastings Minde i 2019

Valg av sand

Man trenger sand til å lage mørtel og puss. I dag blir det ofte benyttet nedknust, skarpkantet stein til mørtel, noe som jo var helt umulig i gamle dager. Den gang kunne man ikke knuse ned stein som i dag. Man kunne heller ikke velge en spesifikk siktekurve. Man tok det som var for hånden. Det var også vårt mål. Men det er ikke lett i Bergen. Til slutt fikk vi tak i et lass natursand fra de store forekomstene av breelvavsatt sand i Modalen nord for Bergen. Sanden var siktet ned til minus 8 mm, dvs. at det var et visst innslag av grove sandkorn. Dette var helt normalt i gamle dager, også på Fastings Minde. Ofte finner man større partikler i den gamle mørtelen.

Sanden fra Modalen har ikke skjell, noe observasjoner og analyser har vist at sanden i mørtelen på Fastings Minde har. Det er ikke så mye skjellfragmenter i den gamle mørtelen, men nok til at de nok virker som en slags «armering» av mørtelen. Derfor skaffet vi også en storsekk med skjellsand fra Sotra for innblanding i natursanden fra Modalen. Skjellsanden fra Sotra er allerede i bruk til restaureringsarbeider på Vestlandet, bl.a. på Kinn kirke, der Forsvarsbygg ved Espen Marthinsen har faglig oppsyn med utførelsen.

Slemming med tyktflytende lesket kalk kan man gjøre med og uten tilsetning av sand. Skal man bruke sand, så må den være finkornet, mindre enn 1 mm. Vi kunne ha siktet ned sanden fra Modalen og skjellsanden fra Sotra, men på grunn av tidspress valgte vi å benytte en kommersielt tilgjengelig finsand «importert» fra Svelvik. Det var det eneste ikke-regionale materialet som ble benyttet under restaureringen/kurset.

Inntrykk av sanden som ble brukt til å blande mørtel: Natursand fra Modalen (til venstre) og skjellkalk fra Sotra
Inntrykk av sanden som ble brukt til å blande mørtel: Natursand fra Modalen (til venstre) og skjellkalk fra Sotra. Maks. kornstørrelse er ca. 8 mm.

Hotmix: Lesking og blanding med sand til spekke- og pussmørtel

I gamle dager ble brentkalken stort sett lesket og blandet med sand på byggeplassen. Det gjorde vi også. For å lage mørtel til spekking og pussing, altså til å fuge i mellomrommet mellom enkelte stein i muren og deretter jevne overflaten av muren noenlunde ut, men fortsatt slik at murlivet synes under pussen.

De opprinnelige mørtlene på Fastings Minde er som vi har sett «feite», de har til dels mer kalk enn tilslag/sand og de er etter all sannsynlighet påført mens de var varme. Lesking av kalk gir stor varmeutvikling. Om man blander sand i et kar med vann og sydende brentkalk så får man nettopp dette: En varm mørtel. Engelskmennene kaller det «hotmix».

Vi brukte hotmix så langt det lot seg gjøre på hele muren, dog vil jo mørtelblandingen etter hvert kjøles ned. For spekkingen i fugene blandet vi brent Hyllestadkalk og sand 1:2. Det gir en ferdig blanding på 1:1. Sanden vår var Modalensand, iblandet ca. 25% skjelland. Vi blandet først i et trillebår for å få futt i det hele, koklesking av brentkalk, deretter lot vi blandingen gå i 45 min i tvangsblandere, for å jevne den ut. I gamle dager blandet man med spade. Det er tungt arbeid, og vi gjorde flere tester av dette på kurset. For virkelig produksjon brukte vi tvangsblanderne.

Feit spekkemørtel skal være nokså tørr for å hindre et for stort antall svinnsprekker. Pussmørtel må være vesentlig fuktigere da den skal kastes eller skvettes på muren. Det gir naturlig nok svinnsprekker ved tørking/herding, men disse blir enkelt komprimert bort ved skuring. Slik må det ha vært også i gamle dager når man benyttet «feite» blandinger. For pussmørtelen brukte vi hotmix i et noe magrere, men likevel «fett» blandingsforhold; 1.3,5, hvorav 1 del av sanden var skjellsand. Det gir en ferdig blanding på 1:1,5-2.

Lesking av kalk til slemming og hvitting

Beige Hyllestadkalk kan leskes sammen med sand til hotmix, slik mange andre brentkalker kan det. Hvit Osterøykalk er det verre med. Den har en tendens til å bli kornet om en lesker den sammen med sand. Det har å gjøre med at utgangsmaterialet, marmoren, er svært grovkornet. Osterøykalk leskes best med et relativt stort overskudd av vann, da utvikles det så mye varme, syder og koker det så mye, at man får fullstendig lesking, noe som gjør at kalken blir smidig og god. Slike ting kan en ikke forstå før etter lengre tids erfaring. Og slik var det i gamle dager, da en lokalt og regionalt hadde en rekke forskjellige kalker for hånden, kalker som måtte behandles på ulikt vis for å bli til god mørtel, slemming og hvitting. I dag er denne kunnskapen stort sett tapt – det er derfor vi jobber med brenning og bruk av ulike typer «gammel kalk» – for å forstå, og for å få til god restaurering.

Vi laget altså først våtlesket Osterøykalk, etterpå blandet vi inn 1 del finsand til «pastaen» og helte på vann til en konsistens mellom H-melk og Kefir. Denne gikk så varm på veggen som slemming, utenpå skvettpussen.

Tilsvarende gjorde vi det for hvitting på slemmingen, men nå uten iblandet sand, og med en konsistens omtrent som skummet melk. Hvitting skal gjøres i mange lag, slik blir muroverflaten sterk, men samtidig så «åpen» at den kan «puste», dvs. at fukt/regn kan trenge noe inn, men senere avgis, fordampe.

Arbeidsgangen – fra mandag til fredag

Etter at muren var rensket for sement, gammel maling og alger, kom hele murergjengen i sving med blanding av mørtel og spekking. Det gikk fort, ikke minst fordi vi hadde 12 murere og tre instruktører på laget og fordi de fleste fugene ikke var så dype ned til fast, gammel kalkmørtel (1-8 cm). Dermed kunne spekkearbeidet, med stor bruk av pinningstein (små, flate stein for utfylling), gjøres i en jafs. Er fugene dype, må en gjerne gjøre spekkearbeidet i flere omganger.

Det er viktig at det gamle murverket er litt småfuktig når en gjør kalkarbeid. Det bedrer heft og hindrer at tørking og herding går for raskt, med svinnsprekker og smuldrende mørtel som resultat. Derfor må det vannes, spesielt når det er varmt og tørt i været, helst med kalkvann, dvs. en mettet løsning av kalk i vann. Denne lages enkelt ved at en del lesket kalk blandes ut med ti deler vann og så står løsningen over natten og bunnfaller. Det klare kalkvannet kan fylles på sprutflasker eller enkelt kastes/sprites på veggen med kost. Det er ulike meninger om nytten av kalkvann, men det kan i alle fall ikke skade. Vi brukte kalkvann for all fukting av muren mellom de ulike etapper av kalkarbeidet.

Spekkemørtelen hadde noen svinnsprekker. De ble etter en viss herdetid, fra noen timer opp til en dag, komprimert, «trykket inn», med egnet verktøy (f.eks. tynne treklosser). Samtidig ble mørtelen «revet» opp i overflaten. Det er best med en så porøs overflate som mulig, for da kommer luftens karbondioksid bedre til for herdeprosessen i hele mørtelen, altså ikke bare i overflaten.

Etter to dager var vi på onsdag klare for pussing. Den samme arbeidsgangen gjentok seg, ett lag blandet mørtel, to lag var på muren, og så roterte vi ved passende anledninger, slik at alle kursdeltakerne fikk del i helheten.

Den fuktige pussmørtelen ble kastet/skvettet på muren i en omgang. Påkastet skal være «hardt» for å får så god binding til fuger og stein som mulig. Siden ble pussmørtelen jevnet ut med murerskje, slik at det ble et tynt lag (ca. 1 cm) over hele muren – et lag som sikret at murlivet, med stein og fuger, forble synlige bak pussen, omtrent slik muren framsto før restaurering.

Pussen fikk noen svinnsprekker, noe som er helt normalt med en så feit og fuktig puss. Men sprekkene ble etter en viss herding komprimert og utjevnet onsdag kveld og torsdag morgen. Hele arbeidslaget gikk på med skuring, framfor alt med bruk av skurefiller av strie. Det både komprimerte pusslaget og «rev det opp» for god, gjennomgående herding. Vi hadde lite «kalksprett». Det kan man få om biter av brentkalken ikke blir fullstendig lesket under blanding av mørtel; så lesker de på veggen. Kun et par steder observerte vi denne fenomenet. Problemet ble løst ved å fjerne den leskende biten og trykke pussen sammen.

Skuring av puss, intensivt, med begge hender!
Skuring av puss, intensivt, med begge hender!
Kalksprett! En bit brentkalk er ikke godt nok lesket under blanding. Så lesker den på muren. Igen fare. Biten tas ut og det skadde området "trykkes inn".
Kalksprett! En bit brentkalk er ikke godt nok lesket under blanding. Så lesker den på muren. Igen fare. Biten tas ut og det skadde området «trykkes inn».

Dermed kunne vi i løpet av torsdagen gå på med slemming med Osterøykalk, så å si «al fresco», vått-i-vått med pussen. Slemmingen ble kostet hard ned i underlaget for å sikre god heft, og dermed ble den brune Hyllestadkalken på sett og vis «blandet» med den hvite Osterøykalken. Det ga et godt grunnlag for hvitting på fredagen, kursets siste dag.

Etter vanning med kalkvann ble det første laget av hvitting kostet på av alle kursdeltakerne; ikke malt på, men kostet hardt inn i slemmingen. Nå begynte muren å få det utseende vi strebet etter, en hvit grunnmur bygget opp med kalkbaserte materialer etter alle kunstens regler. Dermed var det tid for avslutning, lunsj og utdeling av diplomer for vel overstått kurs.

Etterarbeid og vedlikehold

Men vi var jo ikke ferdige! Den påfølgende helgen og uken, men fint og tørt vær, ble muren vannet regelmessig og påført fire nye lag med kalkhvitting. Dette arbeidet ble utført av Berit Bruvik med hjelp av Rolf Peter Thiede.

Muren står seg nå godt, under presenningen på stillaset. I løpet av ettersommeren og høsten vil stillaset bli fjernet og dermed vil muren bli utsatt for vestlandsvinterens harde krefter. Vi kan håpe på at kalkarbeidet har karbonatisert såpass at vi ikke vil få store fukt- og frostskader. Men vi er ikke sikre. Det kan godt være at et slikt tradisjonelt kalkarbeid bør stå tildekket en hel vinter for å godgjøres før det utsettes for naturkreftene. I løpet av ettersommeren og høsten må de involverte og byggherren, UiB, ta en beslutning.

Muren etter fem lag med hvitting av Osterøykalk, de fire siste lag utført etter kurset. Foto: Berit Bruvik
Muren etter fem lag med hvitting av Osterøykalk, de fire siste lag utført etter kurset. Foto: Berit Bruvik

Et slikt tradisjonelt kalkarbeid, grunnlagt på hvordan vi mener det i hovedsak ble utført i gamle dager, begynner så smått å få fotfeste i Norge. Det er en annen måte å restaurere på enn med moderne produkter. Om vi gjør slikt arbeid mange nok ganger, så får vi kunnskap nok til optimalisere bruken av lokal og regional kalk til det beste for våre kulturminner.

Muren må vedlikeholdes, først og fremst ved hjelp av hvitting, kanskje hvert år eller hvert tredje år, alt etter hvordan forvitringen utvikler seg. Skulle det oppstå større skader, så må en gå på med mørtel etter samme oppskrift som under kurset. Men vel så viktig som direkte reparasjoner er det å sikre at tak- og nedløpsrenner er på stell, altså at vann ikke ledes utilsiktet og konsentrert ned på muren.

Folk

  • Byggherre: Universitetet i Bergen ved Åse Tveitnes (hovedkursleder)
  • Byggeleder: Haakon Aase (kursleder)
  • Instruktører: Terje Berner, Tore Granmo og Per Storemyr (kursleder)
  • Kursdeltakere: Berit Bruvik, Kjetil Monstad, Knut Erik Hellebø, Rolf Peter Thiede, Trond Helland Oddekalv, Kenneth Eriksen, Martin Rebnord Pedersen, Henning Lohff Johansen, Helene Olli Sollid, Odd Sætre, Rune Angelskår og Preben Nygård
  • Dokumentasjon: Sverre Christoffer Guldberg

Tusen takk til alle som bidro!

Materialer

  • Hyllestadmarmor brent i Kvernsteinsparken
  • Skaftåkalk fra Osterøy brent i Kvernsteinsparken
  • Muresand (0-8 mm) fra Modalen
  • Skjellsand (0-8 mm) fra Sotra
  • Finsand (0-1 mm) fra Svelvik
  • Pinningstein fra lokale forekomster, samt litt tegl til pinning

Det gikk med ca. 350 liter brent Hyllestadkalk til arbeidet, ca. 400 liter Modalensand, ca. 150 liter skjellsand, ca. 50 liter Osterøykalk og ca. 30 liter Svelviksand. Totalt i underkant av ett tonn materialer, dvs. i underkant av 20 kg pr. kvadratmeter. Her dreier det seg om tørre materialer, med vann til lesking og blanding er vi oppe i mange hektoliter/tonn totalt.

Presse

Innslag på NRK Vestlandsrevyen under kurset

Denne artikkelen er en del av Norsk Kvernsteinsenters rapportering til Riksantikvaren. I forståelse med RA legges rapporter i kalkprosjektet direkte ut på nettsiden vår. Her kan du lese mer enn 20 tidligere rapporter: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk. Kurset og jobben på Fastings Minde var et samarbeid med Universitetet i Bergen (byggherre og ledelse) og Haakon Aase Tørrmuring, finansiert av UiB, RA, Kulturminnefondet – og ikke minst av firmaene/institusjonene som sendte sine folk på kurs.

Tekst og foto (der ikke annet er nevnt): Per Storemyr

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.