Brenning av Mostrakalk. Historisk marmor fra Sunnhordland

Brenning av historisk kalk fra Mosterhamn i Kvernsteinsparken

Sunnhordland er kjent for sine mange marmorforekomster. Helt fra middelalderen har de vært brukt til kalkbrenning for å skaffe mørtel, puss og maling til murbygninger langs hele Vestlandskysten. Eksport til Danmark forekom og kalkbrennerne lå i konkurranse med skottene fra 1500-tallet. Nå tar vi så smått opp igjen Sunnhordlands gamle kalkbrennertradisjoner: Sist i september brant vi en ladning marmor fra Moster på Bømlo i vesleovnen i Kvernsteinsparken. Det var i et samarbeid med tradisjonsmurer og kalkbrenner Tore Granmo (Hamar) og primus motor Brynjar Stautland i Geopark Sunnhordland/Steinriket Bømlo. Moster Amfi tok vel imot til hva som kan bli starten på noe stort for kulturminnevernet!

Mangfold i kalk

Arbeidet med kalkbrenning i Kvernsteinsparken har som perspektiv å fremme det store mangfold av regionale tradisjonskalker som en gang var i bruk. Vi gjør det med brenning med ved, som i middelalderen og fram til 1800-tallet. I dag er lokal og regional kalk en nesten glemt ressurs til restaurering av gamle steinbygninger. Årsaken er enkel: Sement har dominert markedet, nå dominerer import av sementlignende kalk (NHL) og litt vanlig kalk fra utlandet. Det er kun en produsent av brent kalk igjen i Norge (Verdalskalk i Trøndelag). Den er ikke alltid egnet for bruk til restaureringsoppgaver på Vestlandet.

Fastings Minde i Bergen. Grunnmuren fra 17-1800-tallet restaurert med tradisjonell Vestlandskalk (fra Hyllestad og Osterøy) sist sommer. Les full rapport.

Derfor har vi gjennom de siste fire årene brent, testet og brukt en rekke marmorer på Vestlandet; 8 varianter fra Rogaland til Møre. På Vestlandet var det ut fra geologien kun marmor (ikke kalkstein) som ble brent i gamle dager, med et lite unntak for Kinn kirke, der det delvis ble brukt brent skjellkalk (vi har også brent kamskjell og østers). Flere av marmorene fra de gamle Vestlandsbruddene egner seg utmerket til kalk for restaureringsformål (f.eks. kalk fra Skaftå på Osterøy og Hyllestad). I dag er det kun på Møre man driver marmoruttak, ikke til kalkbrenning, men til industriformål.

Kalkbrenningen og bruken av kalken har vi gjort med dugnad på bygda og i tett samarbeid med Riksantikvaren, flere andre folk som tar opp «hjemmebrenning» i ulike deler av Norge og mange kulturhistoriske aktører; fra Universitetene i Bergen og Stavanger til Museumssenteret i Nordhordland, Selja kloster og private tradisjonshåndverkere og murerfirmaer – og nå altså Geopark Sunnhordland.

Vi er absolutt ikke de første som brenner Sunnhordlandsmarmor i «moderne» tid. På Agatunet har det foregått brenning av marmor fra Varaldsøy siden 2018. Se film om arbeidet på Agatunet!

Vestlandets største kalksentrum

Det var nå på høy tid at vi fikk i gang et samarbeid mot Sunnhordland, for her var det suverent viktigste kalksentrum på Vestlandskysten i gamle dager. Fra Halsnøy kloster har vi den første skriftlige nedtegnelsen om kalkbrenning i Norge, fra 1327.

Mye av kalkbrenningen var i middelalderen og etter-reformatorisk tid sentrert omkring Huglo og Onarheim, ikke langt fra Halsnøy. Men det gikk for seg marmorbrytning og kalkbrenning fra Varaldsøy til Bømlo, og en rekke kalkovner er bevart. På Bømlo (Røyksund) finnes ruinen av en kalkovn fra middelalderen (1200-tallet). Det er en av to sikkert daterte kalkovner fra norsk middelalder (den andre er ved Værnes kirke i Trøndelag, fra 1100- og 1200-tallet).

I konkurranse med Skottland

Kalken fra Sunnhordland ble i store mengder skipet langs hele Vestlandskysten og ned til Agder i gamle dager, med Bergen og delvis Stavanger som viktige avtakere. Men kildene, spesielt nevnt i Anton Espelands artikkel om «Kalkbrenningi i Sunnhordland» fra 1918, forteller også noe annet interessant, nemlig at kalkproduksjonen fra 1500-tallet og utover lå i en viss konkurranse med Skottland. Skottehandelen er stikkordet, og det tradisjonelle samkvemmet over Nordsjøen fra langt tilbake i tid. Tyskland, via Hansaforbundet(?), er også nevnt som en kilde til kalk på Vestlandet. Vi må altså være litt forsiktige når vi skal si noe om opprinnelsen til kalk i middelalderske og etterreformatoriske bygninger på Vestlandet. Det kan i noen tilfeller dreie seg om import.

Men de største mengdene med kalk kom fra Sunnhordland. Det dreier seg ofte om store jektelaster til Bergen og øvrige deler av kysten, også eksport er nevnt – til Danmark og kongens København, f.eks. på 1600-tallet. Begrepet «kalkbønder» forekommer, og de var velstående. Det forteller at kalkbrenning og kalkfrakt ga betydelig inntekt.

Mosterhamn

Betydningen av de ulike kalkbrennersentra i Sunnhordland varierte nok over tid. Huglo-området var tidlig særdeles viktig og oppretthold sin betydning i mange hundre år, Mosterhamn var viktig, da man i nærheten både har en bevart middelaldersk kalkovn og Moster gamle kirke. Og Moster er kjent som steinsentrum for marmorbrytning til kongens København ved de «Lilienschioldske marmorverker» på 1700-tallet. Kildene forteller også om mye brenning.

Fra 1800-tallet har vi en stor, restaurert kalkovn i Mosterhamn. Den var i drift til utpå 1900-tallet. Men så kom industrien: Fra slutten av 1800-tallet og langt utover 1900-tallet foregikk det marmoruttak først og fremst til industriformål, til smelteverkene (f.eks. Odda) og karbidproduksjon, senere til landbruket (jordforbedring/gjødsel). Kalkindustrien på hele Vestlandet døde hen etter midten av 1900-tallet.

De store, gamle marmorbruddene omkring Mosterhamn er først og fremst vitnemål om den industrielle produksjonstiden, selv om det fortsatt er bevart brytningsspor fra 1700-tallet. Middelaldersk uttak av marmor er derimot helt forsvunnet (i alle fall ikke funnet).

Å hente stein fra bruddene ved Moster Amfi

Moster Amfi, et steinkast fra Moster gamle kirke, er anlagt i et gammelt marmorbrudd. Herfra vider bruddene seg ut østover mot sjøen. Det er gruveganger her, og store, åpne brudd; det største ligger under vann og har blitt en yndet badeplass.

Geologisk kart over en del av Mosterhamn. Lyseblått er marmor. Praktisk talt all marmor i området har vært gjenstand for steinbrytning. Kilde: NGU

Mostramarmoren er finkornet, intrikat båndet og går i farger fra hvit til blågrå. Rosa bånd finnes også. Den blågrå fargen kommer trolig av finfordelt grafitt i steinen. Grafitt er rent karbon og vil forsvinne ved brenning, derfor blir slik farget marmor stort sett hvit etter brenning. Men det finnes også mange andre urenheter i alle variantene; kvarts og glimmer og sikkert flere mineraler. Men vi vil likevel anta at marmoren har mer enn 95% kalsiumkarbonat. Vi skal  utføre geologiske analyser; så får vi vite om antakelsene våre stemmer.

Vi konsentrerte oss om å finne de hvite og blå variantene blant all løs og nedrast stein under bruddveggene. Det var ikke vanskelig. Tross det pøsende regnværet hadde vi snart fylt bilen med et par hundre kilo stein. Skal man ha tonnevis med stein til kalkbrenning, må man naturligvis først ha alle tillatelser i orden, ikke minst sikre seg at bruddet ikke er gammelt og fredet eller verneverdig.

Så gikk kalkfarten de 5 timene rett til Hyllestad!

Kalkfart fra Bømlo til Hyllestad! Bilen fylt med marmor!

Fylling av vesleovnen i Kvernsteinsparken

Vi gikk rett på opphogging av marmoren, halvparten hvit marmor, halvparten grå. Vi ville teste begge typene. Den hvite var litt hardere og vanskeligere å hogge opp med slegge. Så bar det rett opp i vesleovnen, som for anledningen var nyreparert med god leireklining innvendig.

Vi stablet med vett & forstand, med nokså store biter, størrelse 4 til 1/2 knyttnever, de største nederst, og med god avstand mellom bitene for å sikre god trekk i ovnen. Nedre halvpart med blågrå marmor, øvre med hvit. I hjørnene lagde vi som vanlig pipehull for å kunne regulere trekk. På lager hadde vi tørr furuved (15-17% fukt), til tross for mye regn og fuktig vær i forkant.

Søvnig brennvakt

Brenningen ble startet litt før kl. 20, torsdag 24. september 2020. Vi småfyrte de første par timene for å tørke den gjennomvåte steinen og for å hindre oppsprekking, men merket allerede da at ovnen på grunn av den «løse» stablingen av stein hadde uvanlig god trekk, tross regnværet og den noe ustadige vinden. Etter hvert kom vinden fra den for oss gunstige vestlige retningen og utover natten døde den hen. Stjernene kom fram.

Den gode trekken fortsatte og flammene kom seg gjennom. Mellom kl. 22 og 24 dekket vi toppen delvis med skamolplater, lagde en ring av kleberstein for «å dra opp trekken» og bygde et fyrings-forkammer av kleberblokker. Det økte trekken ytterligere, noe vi har fått erfaring med gjennom 9 tidligere brenninger i vesleovnen.

Allerede kl. 24 hadde vi god glød i toppen av ovnen og i 3-4-tida på natta var temperaturene i nesten hele ovnen høye nok til å kalsinere steinen, dvs. drive av karbondioksid. Vi ville ha vært ferdige utpå formiddagen om ikke undertegnede hadde sovnet på brennvakt i 6-tida på morgenen!

Nå måtte vi fyre opp igjen den halvveis døende ovnen og det tok et par timer. Dermed var vi ikke ferdige før kl. 13 – i strålende sol. Testlesking viste da at all stein var gjennombrent. Bare vel 17 timer fra start til slutt er ny brennrekord med god margin for denne 10. brenningen i vesleovnen. Vi kunne ha senket brenntiden til 15 timer om undertegnede ikke hadde vært så søvnig!

God trekk og kort brenntid betyr også lavt vedforbruk. Det ble ikke benyttet mer enn en snau halv kubikk furuved og vi trengte aldri å tømme ovnen for kull og aske under brenningen.

Temperaturdiagram for brenningen. T målt med lasermåler og er kun veiledende. Se hele loggen for brenningen

Uttak av stein fra ovnen

Vi lot ovnen kjøle ned og på lørdag startet vi uttak og testing av den brente marmoren. Som vi hadde forutsett var all steinen nå hvit, men med et gullig skjær. Det er trolig fordi det er et minimalt innhold av jern i marmoren.

Men noen av steinene nederst i ovnen hadde sintret, dvs. utviklet glassaktige hinner pga. de høye temperaturene nær brennkammeret (sikkert 12-1300 grader). Det var imidlertid bare tynne lag med «forurensing», dvs. kvart og glimmer etc. som hadde sintret, så noe problem er det ikke. «Glasset» blir med i ferdig mørtel, enten som del av sandtilslaget eller som såkalte hydrauliske komponenter. Vi vet fra analyser at dette var vanlig i gamle dager. Marmoren pulveriserte bare minimalt under brenningen. Det er en god ting, for når brenning forårsaker «forsukring» (som for grovkornet Skaftåmarmor fra Osterøy), så kan det føre til at pulveret tetter for trekken i ovnen.

Ovnen hadde fått smake på temperaturene. Den sprakk som vanlig litt opp og leirekliningen innvendig sintret og ble delvis glasert. Men ellers holdt ovnen og leira seg bra.

Testing av den brente Mostrakalken

60-70 kg ble utbyttet, nok til en god del kalkmørtel og et par hundre liter kalkmaling. Begge deler ble testet ved å benytte den brannskadde ovnen som restaureringsobjekt. Begge marmorvariantene lesket «eksplosivt», med futt og fanfare, både ved våtlesking til slemming og maling, og til mørtel ved bruk av «hotmix-metoden» (lesking i en sandhaug). Men vi fant ut at det er viktig å leske kalken i et godt overskudd med vann for kalkmaling. Ellers blir malingen litt kornet.

Begge variantene ga omtrent den samme fargen, hvit med et lett gullig skjær. Det betyr at det ikke er nødvendig å tilsette pigmenter for kalkmaling. Kalken er naturlig «brekt» og ikke «vond å se på», noe som kan være tilfelle ved altfor hvit kalkmaling.

Blanding av «feit» mørtel (med natursand, ca. 1:1, og så lite vann som mulig) ga en seig og litt «leiret» masse som var god å jobbe med ved restaureringen av vesleovnen. Slik tradisjonskalker fra brent marmor vanligvis oppfører seg.

Vi laget også prøveklosser av mørtelblandingene. Disse skal til naturvitenskapelig analyse. Ved dette arbeidet fikk vi en følelse av at den blågrå varianten «satt seg» litt raskere enn den hvite. Det kan bety at det er noen små forskjeller i de «hydrauliske egenskapene» til de to variantene, dvs. noe forskjeller i urenhetene disse to kalkene har.

Vesleovnen er nå ferdig restaurert med mørtel, slemming og hvitting av brent Mostrakalk. Ovnen er et «utstillingsvindu» for hvordan en også kan restaurere en gammel steinbygning (f.eks. gamle Moster kirke) med tradisjonskalk fra Mosterhamn. Om Mostramarmoren holder hva den lover, så står storovnen i Kvernsteinsparken klar til produksjon av både 2 og 3 og flere tonn til restaurering!

Samtidig er det viktig å bemerke: Ingen tradisjonskalk blir bedre enn håndverkeren som bryter marmoren, sorterer den, brenner den, lager mørtel og maling – og bruker den. Det er håndverket det kommer an på!

Takk til

  • I Mosterhamn: Brynjar Stautland fra Geopark Sunnhordland/Steinriket Bømlo og gode folk ved Moster Amfi.
  • I Kvernsteinsparken: Flere bygdefolk som kom innom for å hjelpe og slå av en prat under brenningen; alle har de støttet opp om eller vært med å bygge kalkovnene våre. Ikke minst takk til fotograf Oddleiv Apneseth som dokumenterte forløpet av brenningen.
  • Og først og fremst takk til Tore Granmo som sammen med undertegnede var ansvarlig for hele forløpet; fra brudd til brenning og testing.
  • Riksantikvaren, som støtter kalkarbeidet vårt.

Denne artikkelen er en del av Norsk Kvernsteinsenters rapportering til Riksantikvaren. I forståelse med RA legges rapporter i kalkprosjektet direkte ut på nettsiden vår. Her kan du lese mer enn 20 tidligere rapporter: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk.

Tekst og foto, der ikke annet er nevnt: Per Storemyr (arbeidende prosjektleder)

Et utvalg kilder

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.